<em>How To Feed A Dictator</em>

Det er noe hypnotisk over måten Keo Samoun, tidligere kokk for den kambodsjanske diktatoren Pol Pot, legger frem frukt, grønnsaker, fisk og ris for å gjøre i stand et matoffer ved diktatorens forlatte gravsted. Det er i denne prosessen regissør Andrew Neel har funnet dokumentarfilmen sin, How to Feed A Dictator. Filmen hadde premiere på Tribeca Film Festival tidligere i år og fikk strålende kritikker, som roste de fortreffelige matbildene og filmens relevans i en tid da nye diktatorer vokser frem over hele kloden.

How to Feed a Dictator, en film av Andrew Neel

Svart og hvitt

Bildene av mat er åndeløst vakre. Filmfotografene Ethan Palmer og Raphael Laski har mestret chiaroscuro-teknikken på høyde med de fremste klassiske malerne. Så når en av kommentatorene tidlig i filmen sier at «mat er et maktinstrument», kommer en annen film til hjerne: The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover (1989) av Peter Greenaway, en ivrig beundrer av klassisk maleri. Bare er The Cook en spillefilm, og i How To Feed A Dictator er Greenaways lekne tilnærming erstattet av en enkel sammenstilling. Den entydigheten passer nok dagens publikum bedre. Den gir også fotografiet og de svart-hvite kontrastene en bestemt rolle. Kontrastene forsterker spenningen mellom overdådig matnytelse og de verste forbrytelser, som tidvis grenser mot eventyret. Som da Charles Otonde Odera, kokk for Idi Amin, fikk beskjed om å tilberede et menneskehjerte til sjefen sin, som mente at spiser man hjertet til et menneske, vil det ikke hjemsøke én.

«mat er et maktinstrument»

Kontraster

Odera er den eneste kokken som ikke var det minste sjarmert av arbeidsgiveren sin, og han er nå like fattig som før han ble kalt inn til Amins kjøkken. I en kuldegysende scene, mens han tilbereder en av Amins favorittretter, en hel stekt geit, husker han hvordan han overlevde en dødsdom. Også kollegenes historier fortelles gjennom kontraster. Nord-Koreas leder Kim Jong-il, øverste leder i et land med hermetisk lukkede grenser, inviterte den italienske kokkeinstruktøren Ermanno Furlanis til å lære kokkene sine å lage pizza. Bestillingene hans på ingredienser fra Italia kom frem i løpet av et par dager, mens nordkoreanere bokstavelig talt måtte spise gress for å overleve. Coco Pacheco stråler når han priser sjefen sin, Augusto Pinochet, for å ha reddet Chile fra kommunistene, og skryter av diktatorens humoristiske sans. Samtidig viser bildene endeløse lister over mennesker som ble drept eller forsvant under Pinochets regime. Saddam Husseins kokk, som stolt forteller at diktatoren likte å spise fiskehode fordi det inneholder mye omega-3, er bare med i filmen som en svart skygge. Denne mystikken understreker diskret at Husseins forkjærlighet for en tradisjonell karperett til slutt røpet ham da han gjemte seg. Kokkens hengivenhet til diktatoren er total, og igjen i skarp kontrast til at folk i Irak sultet mens han overdådig fulgte lunene sine – som å la tilberede mat, tre retter hver dag, i alle sine mer enn 70 palasser, og så kaste den. Samtidig som han var en god og gavmild venn av kokkens familie, brukte han kjemiske våpen mot den kurdiske minoriteten i Irak.

Disse kontrastene skaper en rutinemessig bevegelse med en langsom, men repetitiv rytme som svarer til de nøyaktige, innøvde handlingene når ingrediensene gjøres klare, og som gjør matlagingen til en rituell praksis. Til sammen viser de hvor hypnotisk kraft matlagingsrutinen har, og de illustrerer tydelig hvordan dokumentarens hovedpersoner gjennom det daglige arbeidet klarte å skape seg en rolig og trygg sone midt i de verste grusomheter.

How to Feed a Dictator, en film av Andrew Neel

Minnesmerker over døde helter

Keo Samoum begynte å bo på Pol Pots kjøkken da hun var 9 år gammel. Hun ville forlate familien for å slippe unna hungersnød, sier hun. Khmer Rouge-regimet var usedvanlig grusomt – på fire år under Pol Pot drepte det mellom 1,5 og 3 millioner kambodsjanere – og bygde mekanismen sin på å gi barn makt over de voksne, ofte over egne foreldre. Barna var dermed ofre og gjerningspersoner på én gang. Keo Samoum overlevde, og Pol Pot hjalp henne i gang med eget liv da hun ble voksen, fordi hun var fullstendig underordnet. Når en tolk i filmen forteller henne at han ble slått og torturert av Khmer Rouge, nekter hun å kjenne seg igjen i det. «Jeg vet ikke så mye om det … Du opplevde det. Men det gjorde ikke jeg.»

Filmen er oppkalt etter boken som kom ut noen år tidligere, men den henter fra mange andre kilder, og noen av ekspertene medvirker i selve filmen. Blant dem er en journalist som i 2002 ga ut en bok med intervjuer med diktatorer, og som i filmen innrømmer at bestefaren hans var tilhenger av den italienske fascistdiktatoren Benito Mussolini og medlem av «Svartskjortene» (definert av Wikipedia som «den paramilitære fløyen i Det nasjonale fascistpartiet»). «Klandrer jeg ham?» spør journalisten, som svarer selv: «Jeg er ikke sikker på at jeg gjør det, for da kan alle klandres. Hvilket valg har mannen i gata? Å nekte å være advokat, lege, jernbanearbeider?»

Her vender How To Feed A Dictator blikket mot seg selv. Men slutningen om at alle må klandres, er forhastet. For gatene i de italienske byene, fjellene og skogene deres (for å holde oss til ett eksempel) er fulle av minnesmerker over de modige kvinnene og mennene som i stedet for å gå videre med sitt eget bestemte seg for å gjøre opprør. Det var en vanskelig beslutning; de betalte for den med livet, men de tok den, og den var en annen enn beslutningen til mannen som ble med i Svartskjortene. Dessuten gir filmen selv rikelig med grunner til at hovedpersonene heller ikke kan sammenlignes med de vanlige menneskene som i stillhet godtok, eller til og med støttet, totalitære regimer.

How to Feed a Dictator, en film av Andrew Neel

Kynisme og dagens diktatorer

Disse detaljene er viktige nettopp fordi dagens verden, som en annen ekspert hevder i filmen, er full av diktatorspirer. Men i motsetning til de gamle, som i filmen beskrives som «sterkt skadde mennesker» som hadde hatt vonde opplevelser og konstruert seg skyteskiver, som «etniske minoriteter, innvandrere, som må betale for at de selv har blitt snytt», er dagens diktatorer kyniske. De trenger ingen spesiell grunn; de utøver nitidig makt over andre rett og slett fordi de kan. De fortsetter for eksempel å drepe palestinere i Gaza for å bygge et eksklusivt turistresort på ruinene av hjemmene deres. Med andre ord drives de av den samme troen som ligger under overbevisningen om at det er normalt at vanlige folk finner seg i hvilket som helst regime de lever under – troen på at mennesker utelukkende drives av egoisme og grådighet, ikke av uselviske eller edle mål.