My Father and Qaddafi

I 1993 forsvant Mansur Rashid Kikhia under et besøk i Kairo. Han representerte libyske opposisjonsgrupper på en konferanse i Den arabiske organisasjonen for menneskerettigheter. Datteren Jihan var da seks år gammel. Hun så ham aldri igjen, og selv om hun knapt husker ham, savner hun faren sin veldig.

Slik begynner Jihans gripende historie. Faren var tidligere Libyas FN-ambassadør, og en periode var han utenriksminister. Men i 1980 hoppet han av, flyktet fra landet og ble en viktig stemme for demokratisk endring i hjemlandet. Jihan er fortsatt overbevist om at oberst Qaddafi lot faren forsvinne på grunn av hans fredelige opposisjon mot diktatorens regime.

Å være vitne til det Libya vi har mistet

Siden verdenspremieren på filmfestivalen i Venezia i september har Jihan K.s dokumentarfilm My Father and Qaddafi vunnet flere priser, og den er med i kampen om en Oscar i 2027. Det er helt forståelig, for dette er en virkelig bemerkelsesverdig og svært personlig film.

Historien følger Baha al-Omary i hennes leting etter ektemannen. Hun er kunstner, syrer med amerikansk statsborgerskap og en bemerkelsesverdig kvinne i egen rett.

«Før han reiste til Egypt i desember 1993, kjørte jeg ham til Orly lufthavn,» forteller hun. Men før de forlot hjemmet i Paris, ringte telefonen. Baha tok den, og Abdallah Senussi, Qaddafis etterretningssjef og svoger, ville vite om mannen hennes var sammen med henne. I det øyeblikket forsto hun at noe var galt, og hun ba ham la være å reise. Men han ville ikke høre. «Det finnes så mange måter å dø på, men til sjuende og sist er døden døden,» sa han.

Jihan K. dro til Kairo for å spore farens skritt. Hun snakket med en onkel som bor i den egyptiske hovedstaden, og hans enkle forklaring er at døden henger tett sammen med livet i land som Libya og Syria. Unge dør, eldre dør, og i et samfunn i oppløsning under en grusom hersker har ingen tid til å legge merke til det eller bry seg.

Unge dør, eldre dør, og i et samfunn i oppløsning under en grusom hersker har ingen tid til å legge merke til det eller bry seg.

Hun godtar ikke dette harde budskapet

«Jeg laget denne filmen fordi jeg ikke vil at faren min skal forsvinne for andre gang,» sa hun da filmen kom ut. «Det er en liten rettferdighetshandling for ham – en tjeneste for minnet hans og for kjærligheten hans til landet. Å fortelle hans ufortalte historie er også å dele en ufortalt historie om Libya, som spenner over nesten et århundre av libysk historie og politikk. Jeg valgte å bruke historiske arkiver fordi jeg mener det er viktig, både for et globalt publikum og for libyerne selv, å se det Libya vi har mistet. Da faren min forsvant i 1993, var han en av de mest innflytelsesrike visjonærene i sin generasjon i den arabiske verden, og stemmen hans ble brakt til taushet. I lys av dagens globale konflikter kjennes fraværet hans sterkere enn noensinne.»

My Father and Qaddafi, en film av Jihan

Utslettelse av kollektivt minne

Gjennom dokumentaren forsøker Jihan å gi en dypere forklaring enn onkelens ganske forenklede tilnærming. Hun forteller Libyas historie i etterkolonitiden, om håpet om panarabisme som foreldrene vokste opp med tidlig på 1970-tallet. Hun runder av fortellingen på en svært intelligent måte ved å ta med gamle filmklipp av faren, der han gir sin vurdering av hva som gikk galt.

«De arvet ikke et organisert land,» sier Mansur Rashid Kikhia. Det er én av hans forklaringer på hvorfor den store optimismen Qaddafi brakte med seg da han tok makten i 1969, snudde til en brutal og diktatorisk skuffelse.

Det som skiller My Father and Qaddafi fra mange dokumentarer om politisk vold, er at filmens egentlige tema er minnet, ikke bevisene. Uten egne minner om faren må Jihan rekonstruere ham gjennom andres erindringer, hjemmefilmer, fotografier, offisielle arkiver og intervjuer.

Det leder til et av filmens sentrale spørsmål: Kan man kjenne et menneske fullt og helt gjennom andres minner? Samtidig blir jakten på én mann en jakt på selve Libya. Diktaturet nøyde seg ikke med å eliminere politiske motstandere; det forvrengte også nasjonens historiske hukommelse.

Etter Qaddafis fall i 2011 ble levningene etter Mansur Rashid Kikhia funnet i Libya i 2012, noe som bekreftet at han var blitt myrdet. I nesten tjue år, helt siden forsvinningen, hadde regimet nektet for å vite noe om hvor han var, og nå kom sannheten for en dag. Men bare delvis, for over så lang tid vil det alltid være mange hull og total mangel på kunnskap, noe som på mange måter er selve kjernen i diktatur og undertrykkelse.

«Jeg var på en måte forberedt,» sier Baha til kameraet om de siste timene med mannen sin. På vei til Orly hadde hun en følelse av hva som kunne komme til å skje, og likevel kunne hun ikke helt ha fattet i hvilken grad autoritære regimer utsletter ikke bare liv, men også kollektiv hukommelse. Det er dette Jihan har villet vise fram i denne enestående dokumentaren.