<em>Here, Elsewhere</em>

«Synes du ikke at alt ser merkelig normalt ut?» spør Artsiv Comes i en voice-over, mens han gjennom mobilkameraet viser ham de øde gatene i Stepanakert, der bare enkelte ensomme skikkelser går forbi. Den tidligere hovedstaden i Nagorno-Karabakh har fått navnet Khankendi etter at Aserbajdsjan la territoriet under seg, men i Here, Elsewhere nevnes ikke det engang. Filmen vant juryprisen for beste mellomlange film på Visions du Réel tidligere i april, og vises nå i sin egen kulturelle kontekst på Golden Apricot International Film Festival (12.–20. juli). Denne fengslende dokumentaren er mer et minnekar, som higer etter å bevare de siste dråpene av autentisk liv på denne jorden, enn en krønike over selve hendelsene.

Comes Chahbazian fikk ikke lov til å filme i området selv. Han ba derfor vennen Artsiv, som bor der, om å filme etter hans anvisninger – både i innhold og form – og veiledet ham gjennom hele prosessen. Resultatet er en sterk og ganske enestående film, først og fremst fordi den dokumenterer en førstehåndserfaring og viser den etniske rensingen i Artsakh innenfra. Artsakh er det armenske navnet på Nagorno-Karabakh, et hellig land og en av tre eldgamle armenske provinser, helt øst på det armenske høylandet. Områdets politiske autonomi varte uavbrutt fra antikken til 1700-tallet, og det var et bolverk for armensk identitet og kristendom, der landets kultur og sivilisasjon sto imot århundrer med ytre herredømme. Aserbajdsjans annektering er derfor ikke bare et territorielt tap, men også et dypt symbolsk tap som river over en grunnleggende følelse av tilhørighet. Likevel har Artsakh-konflikten nå forstummet og for det meste forsvunnet fra medienes oppmerksomhet, selv om fordrivelsen fortsetter, mens begrepene «det internasjonale samfunnet», «retten til selvbestemmelse» og «rettferdighet» har fått seg en alvorlig støkk.

Artsakh-konflikten har nå forstummet og for det meste forsvunnet fra medienes oppmerksomhet

For det andre er amatøropptakene i Here, Elsewhere påfallende filmatiske, i motsetning til i mange andre dokumentarer med en liknende tilnærming. Filmen er kort og presis i bildeutsnittene, og skaper poesi av hverdagen uten å ty til det intenst dramatiske. På den måten formidler den en stemning og en rik følelsespalett som lar oss sette oss i personenes sted.

Poesi under beleiring

Da dokumentaren tar til i 2023, har Artsiv, kona Tatev og de fem barna deres vært under beleiring i 217 dager. Sløvheten er overveldende og altoppslukende: to timer i kø for brød, bare for å gå tomhendt derfra, med nesten ingen biler på veiene. Stepanakert er blitt en «miljøvennlig hovedstad», bemerker Artsiv med bitter humor. Likevel deler folk fortsatt den knappe maten med hverandre – en solidaritet som gir troen på menneskene tilbake.

Som amatørfotograf viser Artsiv seg å være langt mer etisk enn mange profesjonelle som kunne vært ute etter sensasjoner. Han søker de meditative øyeblikkene fremfor å vise mennesker i nød, og sier at han ikke filmer matkøer fordi ingen vil vises i en tilstand av nød. I stedet fanger han et fargerikt bord, som minner om et stilleben av Martiros Saryan, dekket med enkle, men vakre grønnsaksretter av gresskar, paprika, tomater og agurker, typiske for den fruktbare armenske jorden. Han innrømmer at han ikke vet hva han skal filme, siden tiden later til å stå stille. Men av denne hverdagsgrå tilværelsen vokser det frem pittoreske etyder: gjenbrukte plastposer som henger til tørk, maur som går inn og ut av et hull i bakken, barn som spiller basketball, alt sammen fengslende komposisjoner. Det er kveldsscener lyst opp av stearinlys på grunn av strømmangelen, med lek med skygger; den enkle handlingen å bake brød fremstilt som et bønneritual; jord fra det tapte hjemlandet som helles i en glasskrukke. Tatev frister det også å filme, og slik blir Artsiv selv en rolle – en tankefull mann med furet panne foran kameraet. «Siden vi ikke kan male, filmer vi … en måte å holde ut på.»

De siste sporene av tilhørighet

Artsakh er et smertefullt og stadig nærværende tema for Chahbazian. Hans forrige dokumentar, Notre village, var et portrett av frivillige soldater som tok initiativ til å forsvare hjemlandet sitt. Here, Elsewhere fanger de siste øyeblikkene i forfedrenes land til de siste som står igjen – de samme heltene som i den forrige filmen. Også denne filmen er todelt: Første halvdel trekker oss inn i usikkerhetens limbo, med antydninger av anger, fortvilelse og endelighet. Annen del, der familien flytter til Armenia, er mer en refleksjon over det som er etterlatt, som om et liv her og nå ikke lenger er mulig. Tatev arrangerer til og med nok et stilleben, nostalgisk, av kuponger for frukt og grønnsaker, som et speilbilde av første del.

Here, Elsewhere ekkoer uten tvil Jean-Luc Godard og Anne-Marie Miévilles mellomlange dokumentar med nesten samme tittel, Here and Elsewhere (1976), som både er en krønike over den palestinske motstandsbevegelsen og en analyse av samtidens sosiale og politiske kriser. Chahbazians nåtidige blikk på fordrivelse unngår direkte polemikk og lar den politiske konteksten ligge igjen som en uunngåelig aura rundt fortellingen. Det gir et dypt humanistisk bilde av tvungen eksil, der selv håpet ikke fornektes. Og mot slutten av filmen erstatter Tatev trangen til å uttrykke seg gjennom filming med den stille handlingen å ta opp en pensel.