<em>Steps in Silence</em>

I Steps in Silence (2026) blir minerydding mindre en heltegjerning enn et spørsmål om gjentakelse, tålmodighet og innlært rutine, når Fariz Ahmadov følger et rent kvinnelig team som rydder jorda i det krigsherjede Karabakh.

Den fjellrike svarte hagen

Karabakh-regionen i Aserbajdsjan er historisk kjent som «den fjellrike svarte hagen», et navn som treffende fanger et landskap som går fra mørke, skyggefulle skoger til blomstrende, frodige enger. Lavlandets tørre stepper og høylandets platåer går over i åpne, gylne gressmarker. Der, under blå himmel og mild sol, leter grupper av dyktige arbeidere metodisk gjennom hver kvadrattomme av hjemlandets jord. Karabakh er et av verdens mest minebelastede områder.

Karabakh er et av verdens mest minebelastede områder.

I Steps in Silence, en polsk-aserbajdsjansk samproduksjon som har premiere i det nasjonale konkurranseprogrammet på Kraków Film Festival i 2026, retter Fariz Ahmadov kameraet mot et minerydderteam som utelukkende består av kvinner. Kameraet følger dem både på jobb og i hverdagen hjemme. De får det til å se enkelt ut, som om ikke hver eneste bevegelse var et spørsmål om liv og død. Mens de lager mat sammen, spøker de med at det er mye vanskeligere å jobbe på kjøkkenet enn å rydde ueksplodert ammunisjon, fordi det krever mer tid og tålmodighet. Å være mor er likevel «den vanskeligste oppgaven for en kvinne», sier de. «Hvis hun klarer det, hvorfor skulle hun ikke kunne finne miner?»

Vi ser dem bevege seg tomme for tomme med arkeologisk presisjon, bedøvet av metalldetektorenes lyd som flettes sammen med stillheten, og gradvis trer en dyster kontrast fram. Ahmadovs dyktige knep ligger ikke bare i den gjentagende karakteren til kvinnenes vanlige arbeidsdager, men også i språket de bruker. De snakker om stengetid, ferier og halve arbeidsdager. Om arbeidsplasser og karrierer. I en samtale med en venninne sier en av minerydderne at hun ikke tenker på familie, siden hun for øyeblikket er mer «karrierefokusert». Likevel er dette ikke en kontorjobb, men en påfallende normalitet – en som måtte læres.

Tre tiår

Slik er arbeidet deres en gjenerobring av hjemlandet – og kanskje av dem selv, i skyggen av gjenoppbyggingen etter konflikten. Det vil ta 30 år å rydde regionen for miner, sier de. Forutsatt at det ikke legges ut flere miner og udetonert ammunisjon. Er de redde, med tanke på at jobben er så risikofylt? Ikke egentlig. En slags avstumpethet blir også en del av hverdagen etter hvert. Ahmadovs film er derimot aldri avstumpet. Omsorgen for temaet – og i forlengelsen av det for landet – er subtil, men sterk, og filmens største styrke er lyddesignet (av Franciszek Kozłowski). Stillheten er virkelig fredfull, understreket av den sparsomme musikken, som bare brukes helt til slutt og når noe arkivmateriale vises. Men den samme roen som gir filmen kraft, kan også skape en viss emosjonell avstand.

Likevel kunne Ahmadov lett gått i fella med store ord og dristige utsagn om kvinnelighet i et landskap etter konflikt. Det gjør han ikke. Steps in Silence er stille. «Ryddig og elegant», for å låne kvinnenes egen beskrivelse av arbeidet sitt. I stedet for å dramatisere mot observerer Ahmadov den møysommelige disiplinen som gjør risikoen levelig. Det er bare slik at kvinnenes beslutning om å bidra til å gjenoppbygge et fredelig og trygt land, framstår som helt naturlig. Én rute om gangen.