Open My Mind Marcel Wyss

<em>Open My Mind</em>

NARKOTIKA: Med sveitsisk terapi som uvanlig progressiv bakgrunn følger vi en personlig beretning om psykedelisk behandling – både et selvutleverende og et selvhelbredende prosjekt.
Title: Open My Mind
Director: Marcel Wyss
Producer(s): Lomotion AG, SRF Schweizer Radio und Fernsehen
Distributor: Lomotion AG
Country:
Year/length:

Written by:

Time to read:

4 - 6 minutter

Årets CPH:DOX bød på en rik åre av psykedelisk preget filmskaping – blant dem Phenomena, en oppslukende reise gjennom vitenskapen bak naturens undere, og Daughters of the Forest, en sci-fi-dokumentar som følger mykologer i Mexico som hyller soppens spirituelle røtter. Men Marcel Wyss’ selvbiografiske film Open My Mind tar for seg psykedelika som et omdisponert stoff – et desperat, men trøstende forsøk på å reparere den psykiske helsen. Filmen er nøktern i det visuelle, men desto rikere i sitt ubeskyttede blikk – på et av verdens mest progressive regelverk for psykedelikaassistert terapi, og på én manns modige, metodiske jakt på både et tema og sin egen helbredelse.

Open My Mind Marcel Wyss
Open My Mind, en film av Marcel Wyss

Kamp i familien

Open My Mind åpner som en elegant urban indiefilm – en far og hans to døtre i bilen, på vei for å besøke graven til en onkel som døde av narkotikamisbruk. Bildet er filmet oppover gjennom frontruten mot Basels grå himmel. Jentene snakker, og samtalen avslører etter hvert hvor mye de allerede vet om farens sykdom – og hvor skarpt fiendtlig de stiller seg til rus. For Wyss ligger temaet rusmisbruk og psykisk kamp smertelig nær. Hans egen onkel tok sitt eget liv fordi han ikke maktet å leve med avhengigheten, og da den elskede broren døde av følgene av heroinbruk, ble det det endelige bristepunktet. Men i stedet for å gripe til den samme medisinen som slektningene hadde søkt, rørte han aldri rusmidler. I stedet utviklet han en altoppslukende hypokondri, som tappet både ham selv gjennom stadige legebesøk og, enda mer, familien. Kona hans dukker opp i filmen i et intervju med snakkende hoder, og går gjennom hvordan ekteskapet langsomt rakner. Rolig forklarer hun hvor stadig vanskeligere det ble å leve med tungsinnet og fraværet hans.

Etter år med konvensjonell terapi, og etter å ha laget filmer som bearbeidet sorgen – et farvel til broren (After the Fall), et portrett av kokainkulturen (Work Hard Play Hard) – bestemte han seg for noe mer radikalt: psykedelikaassistert psykoterapi. Han leste at terapien kunne hjelpe mennesker med dypt rotfestet frykt, og utsiktene var like lovende som de var skremmende. Han stiller seg selv foran kameraet og legger ut på en reise av selvhelbredelse og nysgjerrig research.

Det er også ganske ekstraordinært, nesten merkelig, å se at et kamera slippes inn i slike nakne øyeblikk av psykisk åpenhet.

Å behandle frykt med frykt

Fra 1940-tallet av pekte forskere som var fascinert av hjernens evne til å skifte over i helt andre tilstander, på dens forvandlende potensial i behandlingen av psykisk sykdom. Men Nixons politikk kvalte forskningen, og en voksende narkofobisk holdning gjorde lite for å hindre at opiumsepidemien spredte seg over Europa og Vesten i årene som fulgte. Det tok flere tapte tiår før psykedelika for alvor vendte tilbake til vitenskapen.

Nå later det til at det endelig skjer framskritt, ettersom psykedelikaassistert terapi har vokst raskt de siste årene. En ny generasjon forskere fyller universitetslaboratoriene, utarbeider studier og bygger et overbevisende grunnlag – blant annet ved å vise hvor godt MDMA-assistert terapi virker mot PTSD. I noen få privilegerte land, deriblant Sveits, er dette ikke lenger noe marginalt. Wyss benytter seg av den lovlige veien som ble innført i 2014, og kaster seg inn i reisen. Han møter en rekke varme, ordrike leger som går gjennom alt han allerede har researchet i angst. Fremst blant dem, og hans veileder, er Peter Gasser, som formidler en enkel, men helt grunnleggende innsikt – psykedelika handler om å løse opp personlige grenser, å forlate komfortens og kontrollens festning for å våge en ny eksistensiell oppfatning. Alt dette omfavner regissør-karakteren til slutt, under blikket til filmens to andre fotografer.

Open My Mind byr også på virkelig interessante samtaler med terapeuter om stoffets juridiske gråsoner og terapiens dypere mening. Når Wyss tar kapslene under legers tilsyn, må han kjempe ikke bare mot selve opplevelsens intense angst, men også mot tyngden av sosialt stigma, den grove svart-hvitt-forståelsen av rusmidler som preger den alminnelige oppfatningen. Men når han tar psilocybinkapselen på sykehusrommet, smiler han endelig og slapper av.

Trippen

Filmen legger særlig vekt på scenene med entusiastiske terapeuter, som faktisk var den opprinnelige kjernen i filmens konsept, helt til den omformet seg til en subjektiv essayfilm. Denne dokumentarformens karakter, med røtter i personlig åpenhet og kunstnerisk uttrykk som bearbeiding, vokste fram og ble dypere etter hvert som regissørens reise skred fram. For å balansere hans personlige overeksponering under det allestedsnærværende kameraet vender filmen seg mot animasjonssekvenser. Der andre filmer griper til animasjon for å tryllebinde med selve stoffets trippy skuespill, fungerer den her som en symbolsk projeksjon av hans indre landskap, som kameraet ikke kan nå.

Det som gir Open My Mind dens spesielle kraft, er ikke bare hva Wyss oppdager på sine indre reiser, men hvor langt han er villig til å gå for å nå dem – til han til slutt beveger seg utenfor Europas grenser og sin egen oppfatning av rusmidler. Som en slags ‘sluttboss’, både for den psykedeliske opplevelsen og for selve filmen, samler han til slutt mot til ayahuasca. Han reiser til Ecuador for å møte et stoff som er så dypt knyttet til spiritualitet og urfolkstradisjon, og det framstår som den mest formidable opplevelsen så langt, en der en skremmende følelse av åndelig død og gjenfødelse synes å ligge innebygd. Det er også ganske ekstraordinært, nesten merkelig, å se at et kamera slippes inn i slike nakne øyeblikk av psykisk åpenhet. Her er det få ansikter, og mer av kroppenes ekstreme sårbarhet, med litt surrealistiske innslag i den ekkoende lyden og i etterarbeidet i klippen.

I en voice-over som reflekterer over dette møtet, vender Wyss tilbake til den samme enkle innsikten som legen hans, Peter Gasser, ga ham helt i begynnelsen. Opplevelsen kan være sinnsåpnende og eksistensiell, men inntaket er bare begynnelsen. Det egentlige arbeidet er å lære seg å integrere disse levde inntrykkene og innsiktene i hverdagslivet. Og nettopp det er det som gjør den lik enhver annen form for terapi – krevende, men med mye å gi tilbake.

october, 2026

The latest magazine

No post found!

Skroll til toppen