MARIINKA er en sjeldenhet blant det store antallet dokumentarfilmer som har vokst fram av krigen i Ukraina i løpet av de fire lange årene som har gått.
De fleste regissører velger ett aspekt, én personlig historie eller en særlig smal innfallsvinkel til lidelsen i Ukraina. Få våger noe så ambisiøst som Pieter-Jan Pue i MARIINKA. Han går inn i de dypere vanskelighetene hos familier som krigen har revet fra hverandre – familier som allerede var skadet og splittet på forhånd – og filmer fra både ukrainsk og russisk side av konflikten.
To familier
Ideen er enkel, men dyp. Finn to familier med sterke personligheter som allerede er splittet. Dra så i tråden for å tegne et langt fyldigere bilde av hva denne krigen betyr for Ukraina enn det vi vanligvis får se.
Og han trer ut av selve krigens fire vegger for å se den utenfra – gjennom én av fire brødre som vokste opp på et barnehjem i Vest-Ukraina, men ble adoptert av et amerikansk par lenge før krigen.
Pue holder fokuset stramt på fem sentrale personer. Natalia mistet moren i en bilulykke da hun var 13 år, og tjenestegjør nå som sanitetssoldat ved fronten i en ukrainsk kampenhet. Hun vokste opp sammen med en flokk brødre – alle med ulike fedre.
Så er det Mark og Ruslan – to av de fire brødrene – som er selve Kain-og-Abel-figurene. Den ene kjemper på russisk side i Donetsk, der han er født, den andre for ukrainerne.
Så har vi Daniil – nå kalt Samuel (adoptivforeldrene forklarer ubekymret at Daniil var for vanskelig å uttale) – som følger krigen på lang avstand fra bibelbeltet i USA.
En annen bror, Maksim, har en mindre rolle.
Moren deres – tidligere alkoholiker og rusmisbruker – lever fortsatt, men vises sjelden.
Natalias gamle venninne Angela hadde også en vanskelig oppvekst. Hun kommer, i likhet med Natalia, fra Mariinka, en liten by nær Donetsk som nå er utslettet og «befridd» av russiske styrker.
Angela er smugler og kurér og krysser frontlinjene hver dag uten å bry seg om de dødelige farene overalt rundt seg. Hun leverer kjøleskap, fjernsyn, mat, post, rosebuketter … det som måtte bestilles av en kundekrets av telefonnumre og navn, nedkrøblet i en gammel skolebok.
Hun ser ut til å kunne svinse over dødelige grenser og gjennom kontrollposter ustraffet. Ingen mistenker henne for å være spion, og ingen hindrer arbeidet hennes – bortsett fra én hendelse, som det antydes mørkt, der en soldat voldtok henne. Regissøren lar det være usagt hvilken side han tilhørte.
Dette er filmskaping uten å blunke.
Fanget i krigen
Dette er unge mennesker som er fanget i en forferdelig krig, og som risikerer livet hver dag eller følger den på avstand.
Mens Mark, Maksim – som har mistet førligheten i bena etter en krigsskade – og Ruslan kjemper ved fronten, vokser Daniil (Samuel) opp med å håndtere dødelige våpen på skytebaner sammen med de pistolbærende, bibelsiterende amerikanske adoptivforeldrene. Som høy og muskuløs tenåring spiller han krigsspill og drømmer om å bli med i den amerikanske hæren. Ruslan sier rett ut at han ikke må gjøre det. Krig er helvete og gir bare smerte og blodsutgytelse.
Natalia felles stille tårer etter å ha mistet enda en hardt såret soldat. Regissøren viser en mann som dør for øynene på oss. Dette er filmskaping uten å blunke.
Og likevel, til tross for redslene, er MARIINKA poetisk og mild – som en ode til liv som krigen har tatt og ødelagt. Tilbakeblikk til gamle videoer fra skoleavslutninger og tidligere gjøremål lar oss se den lille byen i gruvedistriktet på bedre tider.
Natalia lengter inderlig etter fred og etter svar på hvorfor livet hennes er så hardt. Mark sverger at han ville skutt Ruslan om han så ham på slagmarken, men søker likevel presteskapets velsignelse over deltakelsen i krigen. Ruslan sår tvilens frø i Samuels sinn. Angela gråter ved graven til en død venn.
Øyeblikk av lykke
Mellom kampene finnes det øyeblikk av stille lykke – Natalia og kjæresten som bader i en innsjø, bilder av stjernespekkede nattehimler og stridende menn som tegner seg som silhuetter mot solnedgangen, alt sammen utrolig vakkert. Og så følger brutale bilder av forrådnede, forbrente og fillete russiske krigsofre på en gammel slagmark, rett før scenen der Natalia går naken ut i strømmen under en foss – som for å vaske syndene bort.
MARIINKA er en viktig film, og den gir den ukrainske krigsdokumentaren både balanse og dybde.
