Alisa Kovalenko – regissøren bak Traces – er ingen passiv iakttaker av CRSV (konfliktrelatert seksualisert vold). Hun ble selv voldtatt under krigen og er aktivt medlem av organisasjonen mot seksualisert vold SEMA Ukraine og av Global Network of Victims and Survivors to End Wartime Sexual Violence.
Sammen med medregissør Marysia Nikitiuk skildrer hun arbeidet til grunnleggeren av SEMA Ukraine, Iryna Dovhan, som i 2014 ble voldtatt og mishandlet av russiske separatister i Donetsk. Bilder av henne, slått og forslått, stående på et torg med et skilt rundt halsen som kalte henne «barnemorder», vakte internasjonal oppmerksomhet da New York Times publiserte dem. Bildene minner om nazistenes fotografier av mennesker stemplet som partisaner, og reddet sannsynligvis livet hennes, sier hun.
Hun ble ført fram for en høytstående kommandant, som beordret at hun skulle gjennom «re-education». Senere flyktet hun med mannen sin for å bygge opp livet på nytt i Kyiv.
Irynas historie
Traces åpner med Irynas historie – og med hvordan arbeid i naturen, trær som plantes og en hage som stelles, i seg selv er sann terapi. Å grunnlegge SEMA Ukraine i 2019 har også vært et stort skritt framover for Iryna. Selve det å tre fram, finne andre overlevende etter seksualisert vold og tortur og hjelpe dem til å gå fra å være skamfulle til å sette skammen der den hører hjemme, har gitt henne enorm styrke, sier hun.
Som den franske kvinnen Gisèle Pelicot – som ble voldtatt gjentatte ganger mens mannen og andre menn hadde dopet henne ned – skriver i den nye boka A Hymn to Life: «Skammen må bytte side».
Det kunne vært Irynas credo, der hun varsomt får kvinner som fortsatt er traumatiserte etter voldtekt, til å fortelle historiene sine foran kameraet.
Tetiana – hvis fyldige, mørke hår skjuler alderen (60) – nøler først med å gjenfortelle natten da soldater fra Russlands asiatiske buryatiske minoritet banket på døra hennes, tvang seg inn med våpen og skilte henne fra mannen. Hun tenkte på å flykte, men forsto til slutt – etter å ha blitt kvalt nesten til bevisstløshet – at hun ikke kunne gjøre noe.
Historiene brer seg som en tyngde som gradvis øker på brystet
Det gjentatte mønsteret
Dette er et gjentakende mønster i vitnemålene fra de overlevende, som til sammen utgjør et bevismateriale som skal legges fram i Haag. Nattlige besøk av ofte svært unge soldater som går voldelig til angrep på kvinner før de voldtar dem. Ingen av kvinnene er unge, og historiene deres avslører at voldtekt ikke er en forbrytelse av seksuell tvang, men ren, brutal og undertrykkende makt, utformet for å skremme og knuse offeret.
Mefodiivna er oldemor og våknet av at en russisk soldat, ung nok til å være barnebarnet hennes, sto ved sengen. Under trussel om henrettelse ble hun voldtatt på stedet og ble liggende med advarselen ringende i ørene: «Hvis du forteller det til noen, kommer jeg tilbake og dreper deg med denne kulen», mens han nonchalant kastet en AK47-patron mot henne. Hun har fortsatt kulen. Hun åpner de skitne, bondeskrukne hendene og viser fram det lille kobberprosjektilet.
Halyna fikk tennene slått ut med geværkolben så snart hun åpnet døra. Hun ble slått og slept rundt på kjøkkenet i leiligheten, skåret i magen og deretter brutalt voldtatt. Også henne ble det sagt at hun måtte tie.
Olha hadde en nevø i den ukrainske hæren. Mens hun forsøkte å overleve med mannen og den nittenårige sønnen i den okkuperte sonen, hadde hun gitt videre opplysninger om russiske styrker. Hun ble forrådt av en nabo og tvunget til å høre på at sønnen ble torturert i rommet ved siden av, før hun selv ble utsatt for elektrisk støt, med elektroder festet til fingrene. «Når de gjør dette med menn, fester de den ene elektroden på et kjønnsorgan og den andre på et øre», sier hun.
Vold som muterer
Historiene brer seg som en tyngde som gradvis øker på brystet, og først når regissørene går over til SEMAs pågående offentlige aktivisme og vitnenes voksende selvtillit, kommer en viss lettelse.
Når Iryna må flytte til Irland – der søsteren bor – for å få behandling for kreft, trolig utløst av belastningene hun har vært gjennom, tar de andre over roret. De viser hvor mye sterkere de har blitt gjennom samhold og gjensidig støtte.
Traces er til syvende og sist en styrkende film som kaster lys over noen av de mørkeste episodene i krigen i Ukraina. Den viser både krigens brutaliserende virkninger og hvordan ofrene kan snu situasjonen mot undertrykkerne sine.
Og de siste avsløringene om utbredt vold, tortur og en henrettelseskultur i de russiske enhetene som kjemper i Ukraina, viser hvordan vold, når den først er sluppet løs, snikende kan mutere.
