<em>After Oil</em>

Boima Tuckers After Oil undersøker hvordan det grønne energiskiftet rammer det globale sør. Ved å la lokalsamfunn over hele Afrika komme til orde setter dokumentaren perspektivene til dem som står på mottakersiden av internasjonal energipolitikk i sentrum, og spør hvem som bærer kostnadene og hvem som drar nytte av omstillingen.

Elektrisitetsfattigdom

Dokumentaren åpner i Cape Town med en tale av Sør-Afrikas minister for mineralressurser og energi, Gwede Mantashe, holdt under African Energy Week i 2022. Han hevder at det Afrika «vi ønsker oss» forutsetter en stabil økonomi bygget på inkluderende vekst, bærekraftig utvikling og allmenn tilgang til energi. Med utgangspunkt i landsbyen han vokste opp i, i Eastern Cape, påpeker han at nesten alle husholdninger er koblet til strømnettet, men at mange likevel bruker ved til matlaging. Det ser han som et eksempel på elektrisitetsfattigdom: tilgang handler ikke bare om å være koblet til nettet, men om å kunne utnytte det fullt ut.

Så klipper filmen til Sigidi i Pondoland, der bonden og aktivisten Nonhle Mbuthuma forteller om en barndom med bading i elvemunninger, innsamling av sjømat og ved, og en skolevei på 12 km hver vei, hver dag. «Livet var gull», sier hun. Mantashe snakker om infrastruktur og politikk; Mbuthuma snakker om sted og minne. Her møtes to ulike forestillinger om utvikling. Vi ser grensene for et statlig blikk sett opp mot hverdagen som lokalsamfunnene faktisk erfarer utvikling gjennom.

Mbuthumas arbeid i Amadiba Crisis Committee (ACC) mot Shells planlagte gruvedrift viser at dokumentaren er opptatt av mer enn miljøødeleggelser. Allerede før utvinningen begynner å prege landskapet, endrer den lokalsamfunnets sosiale liv. Mbuthuma forteller hvordan gruveselskapene har forsøkt å splitte samfunnet ved å bestikke dem som er usikre på prosjektet, og hvordan selve kampen har kostet medlemmer av lokalsamfunnet livet – aktivistene mistenker at de ble forgiftet.

Å fordrive folk fra landet deres skaper et avhengighetssyndrom.

Sosiale følger

Følgene viser seg i lokalsamfunnets sosiale liv. Der mat før ble delt fritt, har mistenksomheten gjort at man ikke lenger stoler på måltidene. Her fremstår utvinning ikke bare som utnytting av jorda, men som en trussel mot de felles båndene som ga jorda dens mening. Når Mbuthuma insisterer på at det å fordrive folk fra landet deres skaper et «avhengighetssyndrom», uttrykker hun et videre politisk standpunkt: land er ikke bare en produktiv ressurs, men også et materielt grunnlag for selvstendighet. Forstyrres forholdet mellom mennesker og landet deres, blir de avhengige av de samme institusjonene og selskapene som sto bak fratakelsen.

Mens dokumentaren i Sør-Afrika tar for seg følgene av oljeutvinning for små lokalsamfunn og miljø, griper den det annerledes an i Kenya. Selv om mesteparten av Kenyas strøm kommer fra fornybare kilder, bærer fordelingen likevel preg av ulikhet. Strømselskapet har rykte på seg for å anslå forbruket i stedet for å lese av målerne, noe som gir skyhøye regninger. Innbyggere i uformelle bosettinger som Mathare, der mange mangler strømmåler, blir ofte holdt utenfor nettet, og det fører, i tillegg til kostnadene, til ulovlige tilkoblinger. Her viser dokumentaren at energiskifte ikke er det samme som rettferdig omstilling.

Mot denne systemiske forsømmelsen setter lokalsamfunnet selv i gang og tar ansvar, gjennom Mathare Social Justice Centre, som driver treplanting og miljøopplæring. Tilsvarende løftes arbeidet til Taleb Brahim i de saharawiske flyktningleirene i Tindouf i Algerie fram. Ved å tilpasse hydroponisk teknologi til rimelige systemer bygget av lokale materialer bekjemper han avhengigheten av mathjelp og gjør det mulig for flyktningene å dyrke mat i et av verdens mest ugjestmilde miljøer.

I et av dokumentarens avsluttende resonnementer hevder den algeriske forskeren og aktivisten Hamza Hamouchene at en rettferdig omstilling «er dypt antikapitalistisk. Det er et antiimperialistisk prosjekt som setter arbeidende mennesker i videste forstand i sentrum. Fra industriarbeiderne til småbøndene, til fiskerne, til agropastoralistene, som blir marginalisert av det kapitalistiske systemet. Den rettferdige omstillingen må komme disse menneskene til gode, ikke skje på deres bekostning.»

Stemmer fra kontinentet

After Oil legemliggjør den inkluderingen den selv går inn for, ved å slippe til stemmer fra hele kontinentet: politiske ledere og diplomater, aktivister og folk fra lokalsamfunnene. Filmen tar for seg utvinning, okkupasjon, imperialisme og klimapolitikk, og erkjenner at klimarettferdighet ikke kan skilles fra andre undertrykkelsessystemer. Men den får ikke alltid fullt ut formulert de begrepsmessige forbindelsene mellom dem, og overlater til tilskueren å lese ut sammenhenger som dokumentaren selv lar ligge implisitte. Resultatet er en dokumentar – eller mer presist en reportasje – rik på perspektiver, men mindre vellykket i å samle dem til et sammenhengende argument.

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene som uttrykkes i artikkelen, er forfatterens (Elijah Oluwanisola) og kan ikke anses som en offisiell holdning fra arrangørene.