Rockbiografien er en fast bestanddel av dokumentarfilmen. I sin mest formelpregede form skildrer den en stjernes svimlende oppstigning, offentlige kamp mot berømmelsens utskeielser og tragiske fall. Den nyeste filmen til den tsjekkiske regissøren Helena Třeštíková, Bára – Diary of a Rockstar, hadde denne uka verdenspremiere i hjemlandet, på Karlovy Vary International Film Festival. Ved første øyekast antyder tittelen et intimt avsløringsportrett av et skandaleomsust liv, men alle som har satt seg inn i den anerkjente dokumentaristens tidligere arbeider, vet at hennes blikk på rockeberømmelsens verden verken er overfladisk eller sensasjonspreget. Filmen om vokalisten Bára Basiková, som har vært en stor skikkelse i tsjekkisk musikkliv siden 1980-tallet, da hun spilte i banda Precedens og Stromboli, skreller da også bort bransjens fasade og gir oss noe svært rått, mangefasettert og ekte.
Uten å felle dom
Třeštíková er født i Praha og utdannet ved den berømte filmskolen FAMU. Hun er kjent for observerende dokumentarer som over flere år følger ofte marginaliserte mennesker. Hun unngår åpenlyse dommer, intervjuer og iscenesatte inngrep, og lar innsikten vokse fram av de gjentakelsene, mønstrene og vendingene som tiden bringer når liv gradvis folder seg ut. Serien Marriage Studies fulgte for eksempel seks ektepar fra bryllupsdagen og utover 1980-tallet. Rene (2008) tok opp igjen tråden med en mann som gikk inn og ut av fengsel, og Mallory (2015) fulgte en kvinne på vei ut av narkotikaavhengighet. Bára – Diary of a Rockstar gir oss tid og rom, gjennom femti år av Basikovás liv, til å tenke over hvordan patriarkalske samfunn knekker talentfulle og eksepsjonelle kvinner som ikke passer inn i tradisjonelle kjønnsroller. De presses til å skru ned ambisjonene og til å sone for det som oppfattes som overmot, ved aldri å be om at noen av deres andre personlige behov blir dekket. Det er i alle fall én mulig lesning – Třeštíková ville aldri finne på å tolke hendelsene for oss.
«alle disse ekteskapene er blåkopier»
Vedvarende blikk
Basiková gir Třeštíková svært nær tilgang og deler tankene sine med oss i kommentarer som voice-over. Vi ser en imponerende allsidig og langvarig karriere som sanger i et kreativt miljø som lønner dårlig. Økonomien hennes er «helt på trynet», som hun sier rett ut, men hun berger seg med pågangsmot, lange øvingstimer, fornyelse som musikalstjerne i oppsetninger som Rusalka og Joan of Arc, og et og annet skamfullt kompromiss (nemlig en godt betalt jobb for Den røde armé, før den fullskala invasjonen av Ukraina). Men filmens egentlige styrke – særlig for et utenlandsk publikum som ikke kjenner sangerinnen – er at den er et åpenhjertig, avslørende portrett av spenningen mellom hennes offentlige image og privatliv. Etter hvert som suksessen hennes gjør maktforholdet i en rekke mislykkede forhold mer komplisert, vokser harmen, egoer trues, og hun bagatelliserer ofte mennenes tvilsomme oppførsel. Det langvarige, vedvarende fokuset, så sjeldent i dokumentarfilm og særlig i portretter av kjente skikkelser, lar oss se mønsteret gjenta seg: først håpet i den rusende første tiden av ny kjærlighet, så desillusjon og krise. Partnerne hennes er ofte uten fast jobb, overtar til tider rollen som hjemmeværende forelder og tyr til alkohol eller andre måter å mestre det på, i et samfunn som har gjort lite for å normalisere tanken om kvinner som familieforsørgere.
Presset i Basikovás yrke er enormt: hun må framstå som velfungerende og lykkelig mens hun innvendig kanskje er i ferd med å falle fra hverandre. Det har ført til følelsesmessig undertrykkelse og mangel på støtte i en underholdningsbransje som er besatt av et salgbart image. Třeštíkovás tilnærming, med en mottakelig empati som gir rom for hele mennesket gjennom en slags ufiltrert dagbok, står i motsetning til dette. Det kommer et sjokkerende svik – en partners fiendtlige «datter» viser seg ikke å være barnet hans, men elskerinnen hans – som sender Basiková til psykiatrisk behandling for en periode. Men det som mest av alt trer fram, er en syklus av skyld og gjensidig avhengighet, ettersom sangerinnen stadig velger menn hun må ta seg av. «Hvis jeg virkelig vil ha noe, går det ikke, alle disse ekteskapene er blåkopier,» sier hun. Først gradvis lærer hun å nyte uavhengigheten og handlekraften sin uten å be om unnskyldning.
Markétka
En sang, Marie Rottrovás Markétka, om en kvinne som oppfordres til å komme seg videre etter at forloveden løy og stakk av med en annen, rammer inn filmen: først da en ung Basiková synger den på fjernsyn og får det første dyttet mot berømmelse, og til slutt på hennes sekstiårsfeiring sammen med barna. Det er et virkningsfullt grep. Sangen rommer en ubalanse i makt i kjærlighetsforhold som er så innarbeidet at den nærmest som en profeti blir lagt på tenåringen Bára. Hun lider under den, men gjør den til slutt til sin egen og går inn i alderdommen med fornyet frihet.
