Det er uvanlig at en film gjør meg fysisk uvel. Ikke fordi den er motbydelig eller dårlig – tvert imot. Det er som om astmaen min utløses bare av synet av forurensningen i Fos-sur-Mer i Sør-Frankrike. Området har tre ganger så mange krefttilfeller som snittet i Frankrike, og 63 prosent av innbyggerne har minst én kronisk sykdom. Det er helt forståelig når man ser regissør Pascal Messaoudis film, som insisterer på å vise menneskene og livet innenfor de kontrasterende, landskapspregede fortellingene. Disse vakre bildene, tatt fra stativ, får meg og kanskje andre til å føle oss heldige som slipper å bo i Fos-sur-Mer. Enkel research avslører at innbyggerne er mer utsatt for industriforurensning, som har direkte skadelig virkning på mennesker.
Matvogner for folket
Likevel viser filmen stor respekt og kjærlighet for menneskene den følger. Rett ved rundkjøringen, der digre lastebiler står i kø for å komme inn i industriområdet, ligger avkjøringen til Snack de la Fossette. Her har Nathalie og Fred sin lille matvogn, der de selger biffsandwicher, pommes frites og andre snacks som stiller sulten til lastebilsjåførene. Regissøren har satt opp et kamera som filmer både kundene, som for det meste er menn, og Nathalie bak disken. Vi hører brokker av små samtaler om en fars begravelse, om dagens stigende priser og om hva radioen i lastebilen sender. Det er stort sett et program med lytterhistorier om hvor mange i området som har astma, kreft eller sklerose.
I mellomtiden bestiller sjåførene mat med sennep, majones eller samurai-saus. Nathalie, som betjener de sultne og vennlige kundene, har stått der i 30 år. Hun er alltid klar for en prat og en sigarett. Selv om samtalene er fragmenterte, er stemningen derfor vennlig og kjærlig. Det er som å tilbringe en liten stund sammen med venner som prøver å fikse verden. Dette er et svært fint filmatisk grep, og lydkvaliteten er utmerket.
De kontrasterende bildene – høyspentmaster, fabrikker, masovner, røyk, og glade badegjester og surfere – er på mange måter absurde. Kan man virkelig nyte å bade i vann nær fabrikker uten risiko? Det er nettopp ett av spørsmålene filmen løfter fram i skildringen av området. Regionen har også en stor havn, der omtrent 490 000 tonn varer håndteres i 20 000 containere hvert år.
Når er vi villige til å si nei til varer og nødvendigheter som gjør livet enklere?
Det ærlige problemet
Gjeteren jeg møter, er den eneste som virkelig peker på problemet. Han sier: «Folk klager over bensinprisen, men alt de gjør, er å kjøre – jeg går!» Det er et av filmens hovedpoenger. Når er vi villige til å si nei til varer og nødvendigheter som gjør livet enklere? Jeg er glad for å ha strøm, kjøleskap og datamaskin. Jeg har ikke bil og reiser vanligvis med tog. Men jeg tar gjerne imot skyss og sier heller ikke nei til flyreiser.
Gjeteren klager over mangelen på vann til dyrene og sparker i det tørre gresset. Gjennom hele filmen er bildene av gjetere og industri, havet og containerskip uten luker, gaffeltrucker og fargerike containere godt komponert og forblir statiske. Men folk later til å ha det bra. Unge menn risikerer livet når de trener med en okse som raser etter dem. Linedance er populært. Det er grillfester på stranden, 1950-tallsfester og biler. Det er et bilde av livet slik det leves i mange vestlige byer.
Støvet og varmen
Matvognen dukker trofast opp hver arbeidsdag, står på samme sted med luken åpen og det franske flagget som blafrer. Utenfor står det plastbord og -stoler for dem som vil sette seg, og en liten parasoll som skjermer mot solen. Og det er svært varmt. Her kjenner man støvet og varmen. Og man kjenner definitivt gjensidig respekt mellom kundene og Nathalie. Hun har stått der i 30 år og laget mat til sjåførene. Til en av replikkene i samtalen – «Har det ikke forandret seg?» – svarer hun smilende: «Jo, alt går nedover.» Snart må hun pakke sammen igjen for å være klar til i morgen tidlig.
Jeg er svært begeistret for stemningen i filmen, og ikke minst for musikken. Den understøtter fortellingen og følelsen. Selv om lufta er full av forurensning, later folk til å godta forholdene, eller i det minste leve med dem. Selv er jeg forbruker av varer som er produsert eller sendt fra denne franske regionen og mange andre steder i verden. Til syvende og sist er det opp til publikum å ta stilling.
