<em>Detention</em>

Fengsler samler mennesker som har brutt lovene i samfunnsordenen – lover som skal sikre at denne ordenen består. Men samfunnsordenen hviler også på akseptert urett. Noen lovbrytere kan derfor ikke uten videre avfeies som alt annet enn representanter for en mer universell rettferdighet.

I fengslene møter man en vid skala av svært ulike innsatte: fra mennesker drevet av ukontrollerte aggressive impulser og dem hvis atferd styres av psykiske lidelser, til dem som med viten og vilje begikk ulovlige handlinger, ikke bare for å dekke egne behov, men som et korrektiv i allmennhetens interesse. La oss foreløpig la spørsmålet om hva som ligger bak de ukontrollerte aggressive impulsene, ligge.

Fengselsbetjenter må sørge for at loven overholdes på arbeidsplassen sin. Guillaume Massarts dokumentarfilm Detencion (fransk: Détension), vist i L’ACID-programmet i Cannes, følger betjentelever gjennom seks måneder. Dermed gir den kanskje det mest detaljerte blikket bak kulissene i dagens fengselsvesen – nærmere bestemt det franske.

Opplæringen

Opplæringen begynner med en disiplinprøve som sterkt minner om Stanley Milgrams eksperiment fra 1962. Elevene får beskjed om å stå ved stolene sine i tre timer – uten noen åpenbar grunn. Det setter både frustrasjonstoleransen og den hykleriske aksepten av autoritet på prøve. Når de blir spurt om hva de mener, bekrefter de autoriteten til instruktøren og til den som gir ordrene. Ordre skal adlydes; instruktøren minner dem om at ulydighet gir poengtrekk eller disiplinærstraff. Det viser seg at elevene aldri engang har gjort seg kjent med sine egne rettigheter. Fra nå av vil frustrasjonene deres – som fangenes – være en del av livet.

Opplæringen består i nitidig, stadig innøving av regler for bestemte bevegelser, former for fysisk kontakt, rutiner og ordvalg. Likevel møter rekruttene i disse månedene virkeligheter som – slik nærbildene fanger det – ikke bare forbauser dem, men til tider tydelig sjokkerer dem. I de jevnlige samtalene forteller de ikke bare om verbale overgrep fra fanger – som hos noen utløser motaggresjon – men også om dødstrusler (!) fra egne yrkeskolleger på jobb. Instruktøren som leder samtalen, kommenterer bare: «La oss ta det senere.»

En elev forteller om den upassende hardheten som ble vist en 72 år gammel kvinne – innsatt for første gang i livet – som ikke fikk sette seg ned på noe tidspunkt under hele innsettelsesprosessen, selv om det sto en stol rett ved. Et telefonnummer notert på en lapp – hennes siste sjanse til å få hjelp fra omverdenen – ble kastet bak ryggen hennes. Hun ble løyet for og fikk beskjed om at det ikke var funnet noe. Instruktøren kommenterte nok en gang: «Jeg kan ikke sette i gang en sak mot kollegene mine.»

Opplæringen begynner med en disiplinprøve som sterkt minner om Stanley Milgrams eksperiment fra 1962.

Atferdsreglene

Det blir snart tydelig at det er en absurd, bisarr prosedyre å innprente atferdsregler når de møter virkeligheten. I praksis er det i stor grad en allianse mellom betjenter og fanger, slik at i det minste mindre regelbrudd blir tolerert. Noen ganger mishandler fanger til og med andre fordi disse har angrepet – eller trosset – nettopp de betjentene som var mer tolerante. Elevene er også vitne til at tilfeldig utvalgte fanger blir ydmyket uten grunn.

Elevene tør ikke påpeke regelbrudd overfor sine «erfarne» kolleger, med mindre kollegene irettesetter dem først. Betjenter stjeler faktisk fra fangene og beslaglegger sigaretter og hasj – som røykes overalt – uten å melde fra om det eller levere fra seg varene.

Møtt med hyppige slagsmål og voldtekter blant de innsatte forstår nykommerne gradvis at de kommer til å tilbringe størstedelen av livet på en psykiatrisk institusjon i permanent krisetilstand – et sted der selve arbeidet bare lar seg gjennomføre ved at regelbrudd tolereres.

I en egen avdeling av fengselet, den såkalte disiplinæravdelingen, sitter de innsatte i celler med bare et lite takvindu. De har ikke lenger tilgang til yrkesopplæring, idrettsaktiviteter eller felles lufting i gårdsrommet. De er også avskåret fra personlige apparater som radio, TV og internett. Bortsett fra brev er kontakten med omverdenen begrenset til én telefonsamtale hver sjuende dag. Selvmord ved henging eller selvbrenning forekommer her enda oftere enn i de andre avdelingene. Likevel gjelder den uskrevne regelen: Ti prosent svinn blant fangene er akseptabelt.

De få meldingene som sendes inn om regelbrudd, mister effekt på grunn av lang saksbehandlingstid. Og selv når sakene blir behandlet, tar disiplinærvedtakene absurde former. Betjenter som systematisk banker opp en fange, blir suspendert i en måned, mens andre som feiret med alkohol sammen med fanger – for å takke dem for praktisk hjelp i arbeidet – blir sagt opp.

Frustrasjon som norm

Med elegant konsekvens avslutter Guillaume Massart det rendyrkede, rent observerende verket sitt med en scene like absurd som den som åpnet det. Edsavleggelsen for elevene foregår i øsende regn; de får ikke engang ha på seg regntøy. Militærmusikkorpset som spiller her, er det eneste musikalske elementet Massart bruker.

Frustrasjon blir normen. Virkningen går langt dypere enn å tåle midlertidige fysiske strabaser. De etisk innstilte unge betjentene innser nå i det minste at verdiene de ville forsvare ved å velge dette yrket, ikke lar seg forene med virkeligheten. De får betalt for å bidra til å bygge enda et system av urett. I motsetning til fangene er de lovbrytere på statens lønn.