Fra første stund vil The Gardener, the Buddhist & the Spy være en etterforskningsthriller. En bedriftsspion infiltrerer miljøaktivister, bytter side og vil avsløre en dødelig global industri. Premisset rommer alt en god dokumentar trenger. Det vi faktisk får, er noe annet: en film som for det meste består av prater med eksperter og involverte, krangler om hvem som har rett til å fortelle historien, og en regissør som gjør selve filmarbeidet til hovedsaken. Resultatet er en underlig hybrid – delvis moralsk drama, delvis selvransakelse, delvis etterforskningsreportasje – som ikke helt tilfredsstiller i kinosalen.
Asbest
I sentrum står Rob Moore, en tidligere TV-produsent som ble bedriftsetterforsker. Ansatt av K2 Intelligence utga han seg for å være journalist for å spionere på asbestaktivister over hele verden. I tre år sendte han rapporter til arbeidsgiveren og samlet informasjon om aktivistene, mens han i det stille kjempet med samvittigheten. Til slutt hevdet han å ha skiftet side og blitt dobbeltagent for å få sannheten om asbestindustrien frem i lyset. Likevel fortsatte Moore å motta store lønnsutbetalinger, og han ga aldri helt slipp på jobben som i utgangspunktet hadde kompromittert ham.
Bakgrunnen om asbest er avgjørende, selv om filmen bare viser deler av den. Asbest er forbudt eller begrenset i over 60 land, men produksjonen og handelen pågår i stor skala. Mesteparten av etterspørselen kommer fra Asia og Afrika, der rimelige boligprosjekter og slappe regler holder markedet i live. Russland, Kasakhstan og Kina er fortsatt de viktigste produsentene, mens India har blitt den største importøren. Verdens helseorganisasjon anslår at over 150 000 mennesker (i filmen sies det millioner) dør hvert år av asbestrelaterte sykdommer, selv om det kan ta tiår før symptomene viser seg. For lavinntektssamfunn er asbestsementplater og -rør fortsatt det rimeligste alternativet til hus og skoler. Til tross for kjente farer holder altså markedet seg sterkt, støttet av mektige forretnings- og politiske interesser.
Dette er verdenen Moore infiltrerte. Ifølge filmen avdekket han forbindelser mellom Kusto Group i Kasakhstan, ledet av oligarken Yerkin Tatishev, og asbestgruver i Russland, Kasakhstan og Vietnam. Det er anklager om bestikkelser, om postboksselskaper i London brukt til hvitvasking, og om et lyssky globalt nettverk som tjener penger på en industri som burde vært nedlagt for lenge siden. Det er en historie om korrupsjon i et omfang som krever reell journalistisk innsats. Og her begynner det å bli komplisert.
Kan en med skitne hender noen gang være varsler?
Etterforskningen
To etterforskende journalister, Ceri Thomas og Alexi Mostrous, ender opp med å jobbe med den samme saken for en podkast fra Tortoise Media. Først frykter Bustnes at de stjeler materialet hans, men så innser han at de kan gjøre etterforskningsarbeidet for ham. Han bestemmer seg for å dokumentere fremdriften deres, i håp om at den journalistiske grundigheten deres vil styrke historien. I stedet floker flere handlingstråder seg til. Mostrous kommer raskt på kant med Moore og flytter fokus til å granske Moores egne handlinger som dobbeltagent, i stedet for å følge asbestpengene. Kanskje fordi det virket nesten umulig å bygge en solid sak mot Tatishev, blir Moore uten å vite det selv etterforskningens hovedperson.
Håvard Bustnes snudde i mellomtiden kameraet mot Moore, den utenforstående journalisten, og det spente forholdet deres. Filmen gled fra korrupsjon over til spørsmål om tillit, svik og kontroll over historien. På et tidspunkt snerrer Moore til regissøren og kaller ham en «parasitt» fordi han bruker tiden på å filme i stedet for å jage oligarker. Jeg har sans for Moore: etter sju års arbeid får vi fortsatt ikke se den typen bevis man venter seg av en seriøs avsløring.
Rotete virkelighet
Først når Håvard Bustnes tar styringen og hyrer inn eksterne etterforskere, begynner filmen å komme seg videre. Det er synd at dette skjer nesten helt på slutten, med bare ti minutter igjen. Nye bevis viser at Tatishev faktisk er knyttet til asbestvirksomhet, at postboksselskaper i London muliggjør handelen, og at vestlige regjeringer lenge har sett bort fra hvitvasking. Dette kunne vært eksplosivt – et bevis på hvordan russiske oligarker og deres allierte finansierer ulovlig industri med hjelp fra Londons finanssystem. I stedet for en slagkraftig avsløring ligner filmen på en oppstykket samling utdrag fra saksmapper.
Det The Gardener, the Buddhist & the Spy får til, er å vise hvor rotete det journalistiske etterforskningsarbeidet faktisk er. Moore er ingen helt. Selv etter sin angivelige sinnsendring fortsatte han å sende rapporter som kan ha satt aktivister i fare. Han levde av pengene fra selskapet han var i ferd med å forråde. De buddhistiske tilbøyelighetene og aktivistprofilen hans støter mot rollen som velbetalt spion, og motsigelsen blir stående uløst. Filmen reiser ubehagelige spørsmål: Kan en med skitne hender noen gang være varsler?
Regissøren blir også en del av dette moralske dilemmaet. Ved å legge så stor vekt på tvilen sin til Moore blottlegger han den tynne grensen mellom filmskaper og journalist. En dokumentarfilmskaper er ingen etterforsker i juridisk forstand, men Bustnes rammer inn filmen sin som om han var det, uten å forplikte seg helt. I stedet for klarhet får vi et speilkabinett: Moore tviler på Bustnes, Bustnes tviler på Moore, og publikum sitter igjen med tvil om dem begge.
Den egentlige tragedien er at selve asbesthistorien – korrupsjonen, dødsfallene, selskapenes uansvarlighet – forblir uutforsket. Vi ser hvor presserende den er, men går ut uten å ha forstått den klart. Vestlige regjeringer kunne slått ned på de London-baserte postboksselskapene som gjør det mulig for oligarkene, men de gjør det ikke. Fremvoksende økonomier fortsetter å importere billige asbestmaterialer, også til skoler, fordi alternativene er dyrere. Og familier over hele Asia og Afrika fortsetter å betale prisen med langsomme, usynlige dødsfall.
Til tross for svakhetene blir The Gardener, the Buddhist & the Spy sittende i meg. Det filmen først og fremst lærer oss, er hvor mye penger selskaper er villige til å bruke på å infiltrere miljøorganisasjoner. Det sier i seg selv noe: de ville ikke gått så langt om disse gruppene ikke var en reell trussel. Økologisk aktivisme spiller åpenbart en langt viktigere rolle i næringslivets verden enn de fleste av oss tror. Og kanskje er det den utilsiktede beskjeden i The Gardener, the Buddhist & the Spy – ikke bare at korrupsjon trives i skyggen, men at de som forsøker å bekjempe den, er viktige nok til å bli overvåket.
