Noen dokumentarer er et historisk vitnesbyrd allerede idet de filmes. Don’t Ask Me if I Killed er et strålende historisk dokument og en usedvanlig sterk filmopplevelse. Langfilmen på 104 minutter er plukket ut til dokumentarkonkurransen under årets Sarajevo Film Festival, og tar for seg utholdenhet og moralsk ansvar sett gjennom regissør Helena Maksyoms øyne. Den personlige dagboken hennes, filmet over mer enn tusen dager (fra 2022 til 2025), følger henne fra filmskaper til frivillig, soldat og til slutt offiser. Fortellingen er rå og ufiltrert, og treffer tilskueren rett i brystet. Det skyldes regissørens valg om å vise virkeligheten som den er: ikke bare krigens følger og dens daglige grusomheter, men først og fremst de psykiske påkjenningene menneskene som er involvert, går gjennom.
Den russisk-ukrainske krigen er en av vår tids verste, og det er utvilsomt behov for å bære vitne om den. Her får vi et enestående dokument fra konflikten, som lar oss reflektere over hendelser som fortsatt utspiller seg mens vi ser filmen. Virkeligheten på lerretet er ikke avgrenset til fortiden; den pågår i dag, og gjør opplevelsen umiddelbar og dypt urovekkende.
Menneskers lammelse i møte med krig
Dette er kanskje et av de mest bemerkelsesverdige trekkene ved vår tid: Selv om vi som tilskuere stadig får vite om grusomheter verden over, særlig gjennom sosiale medier, føler vi oss ofte helt maktesløse. Kanskje er det eneste vi kan gjøre, å holde folk informert om det som skjer, gjøre publikum mer var for slike spørsmål og, framfor alt, la dem se virkeligheten bak hendelsene med egne øyne. Da kan de danne seg klarere og bedre opplyste vurderinger, og viktigst av alt: forstå omstendighetene før de gjør seg opp en mening.
Det mest bemerkelsesverdige ved denne dokumentaren er rolen den holder seg til, og måten den er klippet på. Filmen veksler mellom intime øyeblikk med hovedpersonen og menneskene hun velger å intervjue, og øyeblikk som angår hele nasjonen – hendelser langt større enn enkeltmenneskene selv, som de som mennesker forsøker å forstå og fatte. Resultatet er en film som rommer et bredt register av følelser om livets skjørhet, og om hvordan helt vanlige mennesker står uten innflytelse over en konflikt der de viktigste avgjørelsene tas av dem som sitter med makten.
Et av de mest rørende trekkene ved filmen er trolig refleksjonene hovedpersonen og kameratene hennes deler om hvor viktig familien er, og om å sikre barna en framtid. På et tidspunkt antyder filmen at konflikten kanskje ikke tar slutt med det første, og at soldatene av og til mister synet på hvorfor de kjemper. De frykter at innsatsen ikke vil føre til noe meningsfullt resultat i overskuelig framtid, men bare blir en dråpe i havet av en langt lengre, blodigere og kanskje generasjonsoverskridende konflikt.
At Helena Maksyom har bakgrunn fra film, men likevel har valgt å delta i krigen, gir dokumentaren en særlig sterk struktur og retning. Derfor fungerer det tekniske usedvanlig godt. Et rent amatøropptak kunne ha bevart den samme åpenheten og ekthet som vi finner her, men ville trolig ikke hatt den samme filmatiske slagkraften eller fortellerstyrken. Regissørens profesjonelle bakgrunn gjør at hun kan forme egne erfaringer fra førstehånd til en sammenhengende filmfortelling uten å ofre ektheten.
Intime øyeblikk
Det er også dette at hun er kvinne i et overveiende mannlig miljø. Filmen utnytter likevel ikke dette stadig i fortellingen. Tvert imot skaper den en påfallende stemning der hun ikke framstilles som grunnleggende annerledes enn mennene rundt seg, til tross for åpenbare forskjeller i kjønn og erfaring. Samtidig dukker sider ved identiteten hennes som kvinne helt naturlig opp i refleksjonene hennes – for eksempel når hun snakker om muligheten for å bli mor, eller når mennene rundt henne ringer til koner og barn mens hun blir sittende alene og filme seg selv.
Disse øyeblikkene er på mange måter filmens bankende hjerte. De gir en nødvendig pause fra krigens voldelige bilder og lar tilskueren komme hovedpersonen innpå livet på et dypt personlig plan. Kontrasten mellom konfliktens skala og disse stille, intime øyeblikkene gjør dokumentaren særlig sterk: Krigen skildres ikke bare gjennom ødeleggelse og vold, men også gjennom privatlivet, frykten, relasjonene og håpet til menneskene som tvinges til å leve gjennom den. Scenene der Maksyom er sammen med moren sin, hører til de mest rørende i filmen: en datter som besøker forelderen sin og vet at hvert besøk kan være det siste – ikke på grunn av morens alder, men fordi hun selv risikerer døden i en krigssone. Det er et tragisk paradoks som aldri burde fått eksistere.
Likevel legger Don’t Ask Me If I Killed heller ingen demper på seg når den skal vise konfliktens rå virkelighet: en russisk fange som må gjennom et forhør, en liten gruppe døde russere som begynner å råtne på bakken, en ukrainsk soldat som viser kameraet såret sitt, med hud som løsner fra hoften. Finnes det rom for håp? Kanskje har ikke filmen alltid svaret, men den kan stille spørsmålene.
