Kunstnerisk sårbarhet: <em>Concerto</em>, <em>Curtain Call</em>, <em>Just Because I’m a Street Kid</em>

Sårbarheten utforskes når det perfekte sluttproduktet er fjernet og grunnlaget for kunstnerisk skaping kommer til syne. Kunstnere fra ulike fagfelt vil lett kjenne seg igjen i disse tre kortfilmene fra Encounters South African International Documentary Film Festival, mens publikum kan få fornyet respekt for kunsten de liker.

Tre kortfilmer

I Concerto møter vi Nina Schumann, en framstående klassisk pianist som forbereder seg til å framføre Rachmaninovs pianokonsert nr. 3. Hun har spilt stykket flere ganger før, men omstendighetene er svært annerledes denne gangen. Nina er diagnostisert med fokal dystoni og parkinsons sykdom. Disse nevrologiske lidelsene rammer direkte evnen hennes til å spille. Filmen bruker arkivopptak fra hennes glansdager som kontrast til den nåværende prosessen, og framhever både forvandlingen hennes og hvordan hun overvinner følelsen av utilstrekkelighet i forkant av framføringen.

Å skape kunst er en sårbar prosess.

Teaterets bakscene våkner til live i Curtain Call, som gir et sjeldent innblikk i kaoset bak de polerte scenestykkene. Sminke strødd utover garderobebordene, oppvarming og siste-liten-øvinger danner bakteppet for et teaterensemble som gjør seg klart til forestilling. Midt oppe i det hele forteller de om forventningene sine. Hvor sårbart det føles å eksponere seg foran et publikum, for ikke å snakke om at de må tre ut av skallet sitt for å legemliggjøre rollefigurene. Det vi ser før det siste teppet faller, er ekte kameratskap som har vokst fram gjennom en felles prosess.

Just Because I am a Street Kid følger «Shorty the Melville Poet». Shorty er hjemløs og lever på gatene i Johannesburg. Hun skriver og framfører dikt for å vise at hun er mer enn sine materielle kår – en dikter som fortjener anerkjennelse. Hun har tre utgitte verk, to av dem tilgjengelige på Amazon. Arbeidet hennes blir svært godt mottatt, med omtaler i lokale publikasjoner og lovord fra velgjørerne hennes. Etter hvert som filmen skrider fram, får vi vite hvordan hun havnet på gata, og hvordan diktene hennes helbreder og inspirerer menneskene rundt henne. Just Because I am a Street Kid ender med at Shorty bekrefter plassen sin i en verden som overser henne, samtidig som hun hyller gatene som tok henne til seg.

Personlige forvandlinger

Å skape kunst er en sårbar prosess. Det fanger disse filmene kort og presist. De to første viser de strenge forberedelsene som går forut for mesterverkene vi nyter, mens den siste viser at prosessen noen ganger bygger på egen erfaring. Det sier noe om hvor personlig kunst er. Filmskaperne er nøye med å formidle dette budskapet på lerretet, enten det skjer ordrett gjennom fortellingene til personene de skildrer, eller gjennom et observerende blikk.

Jurg Slabbert skildrer Nina Schumanns sårbarhet i Concerto ved hjelp av fortellerstemme og arkivopptak. Vi får se henne i glanstiden og se hvordan den nevrologiske tilstanden har påvirket framføringene hennes. Forsøket på å bestige det som regnes som pianoets «Everest», etter diagnosen fokal dystoni og parkinson, får oss til å sette enda høyere pris på talentet hennes og viljen til å fortsette. Utholdenhet er også et sterkt tema i Faith Riyanos portrett av Shorty. Det krever enorm vilje å holde ut på gata, og at Shorty har klart å gi ut tre verk under slike kår, vitner om talent og viljestyrke. Hun er dessuten en habil forretningskvinne, som har solgt ut bøkene sine i løpet av en dag. Å se Shorty minner oss om å ikke la situasjonen vi er i, stå i veien for å uttrykke oss. Curtain Call tar derimot for seg sårbarhet ved å handle om å tre ut av komfortsonen. Når Kyla Laing og Marise Schoonraad tar oss med bak scenen, ser vi hvordan skuespillere må legge fra seg deler av seg selv for å forvandle seg til rollefigurene. Vi ser også hvordan ukevis, noen ganger månedsvis, med felles øving skaper et trygt rom som gjør det mulig for dem å gestalte rollefigurene på scenen.

Enten det gjelder musikk, poesi eller sceneskuespill, henger disse filmene sammen gjennom likhetene i prosessene sine. Vi ser hvordan forvandlingene er knyttet til det personlige – enten ved å slippe taket i deler av oss selv for å skape noe nytt, eller ved å holde enda fastere på det som gjør oss unike. Vi sitter også igjen med fornyet takknemlighet for kunstnerne. Fra musikerne som bruker endeløse timer på å øve inn et stykke og utsetter seg for gjentatte bevegelser, til skuespilleren som eksponerer seg for et levende publikum, og dikteren som henter fra sitt virkelige liv for å gi oss lyriske vers – vi er takknemlige for uegennyttigheten deres.

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene i denne artikkelen er forfatterens (Michelle Abuti) og kan ikke regnes som et offisielt standpunkt fra arrangørene.