I dagens urettferdige og voldelige verden er det ikke lett å bevare sinnsroen. Enda vanskeligere er det å snakke om den. Shards er en modig og oppriktig essayfilm om det mørket i verden som er dypest skjult – det hver av oss bærer i seg selv. Regissøren Sara Broos er svensk kunstner og filmskaper, profesjonell forteller, filmprodusent og kurator. Hun er kjent for videoinstallasjoner, kortfilmer og dokumentarer, og for en særegen glød for både skriving og filmskaping. Takket være en enestående evne til å forene bildenes og ordenes kraft blir Shards – en fortelling med én stemme om menneskelig ensomhet og jakten på mening i en virkelighet som er splintret som skårene av et knust speil – til et praktfullt portrett av en mulig, bærekraftig framtid for vår felles verden.
Mørket inni oss
Et av de grunnleggende usikkerhetsmomentene ved menneskets eksistens er at vi ikke kan se inn i hodet på hverandre, og ifølge Freuds teori om det ubevisste vet vi ikke engang hva som foregår i vårt eget. Til tross for innsatsen til Freud og andre forskere er forholdet mellom vårt indre liv og verden rundt oss fortsatt et mysterium. Denne gåten later også til å være en rød tråd i Sara Broos’ arbeid, som ofte roses for evnen til å snakke om seg selv på en måte som også andre synes er interessant. Ifølge Hilde Susan Jaegtnes’ artikkel, publisert i Ny Tid, har hennes tre første dokumentarfilmer «hovedpersoner som vender blikket innover for å forstå og holde ut sitt eget liv». I Shards snakker Sara Broos om seg selv, ikke ved å vende blikket innover, men ved å iaktta andre nøye. Åpningsscenen er et tydelig og fascinerende eksempel på denne tilnærmingen: Den begynner med et flyfoto av venterommet på den psykiatriske akuttavdelingen. Alt er hvitt, sterilt og tomt, mens den myke voice-overen hennes minnes menneskene hun møtte der mens hun ventet på tur: ei jente med kutt på armene, en eldre mann som har låst seg inne på badet.
I dagens urettferdige og voldelige verden er det ikke lett å bevare sinnsroen.
Øyet
Det er selvsagt ingen tilfeldighet at hun forteller om psykiaterens råd om å «roe tempoet inni» hodet sitt mens vi ser et øye i nærbilde, med øyevipper som bærer spor av sminke. Hun, forfatteren av fortellingen, er også øyet, og observasjon er hennes sterkeste verktøy. Den er oppfinnsom og vittig, men fremfor alt nøye – oppmerksom på og respektfull overfor menneskene rundt henne, deres kjærlighet, frykt, bekymringer og begjær. Den fascinerende samlingen av dokumentarisk materiale kommer fra ulike kilder, blant annet hjemmefilmer og videoer av familiemedlemmer, samt videoer hun selv filmet på reiser verden rundt som tenåring. Gjennom hele filmen veves to rytmer sammen. Raske skifter mellom bilder i flere eksposisjoner, ledsaget av funnet lyd og musikk, minner om tankenes hastighet i menneskehjernen eller om blandingen av verdenshendelser. Gradvis viker de for regissørens minner om ulike mennesker hun har møtt, rolig fortalt som slående små noveller over fjerne og fortsatt observerende bilder – som for eksempel historien om mannen på toget.
Medfølelsens kraft
Regissørens voice-over er den eneste stemmen vi hører i filmen, og bildene viser mest folkemengder eller tomme rom, men Shard handler helt og holdent om andre mennesker. De fleste er anonyme, bortsett fra den portugisiske forfatteren og dikteren Fernando Pessoa, som ifølge Broos søkte anonymitet mens han levde, men mistet den etter sin død. Pessoa er kjent for å ha skrevet under ulike navn; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos og Ricardo Reis er bare de mest kjente. Egentlig brukte Pessoa mer enn 70 pseudonymer i løpet av livet, og det, hevder Broos, var fordi han hengav seg til anonymiteten. Hun deler dikterens kjærlighet til fantasiens og det alminneliges frihet, og som ham tror hun at man kan lære noe av alle, fordi livet handler om hengivenhet og medfølelse.
Til tross for innsatsen til Freud og andre forskere er forholdet mellom vårt indre liv og verden rundt oss fortsatt et mysterium.
Motet
Dermed får metaforen om skår en helt annen betydning. Den er ikke lenger et bilde på en splintret virkelighet eller en evig kilde til spenninger og konflikter mellom individer som sitter på hver sin del av sannheten, men et motiv for forbindelse: Bare ved å lære av så mange mennesker som mulig kan man få en større og mer helhetlig kunnskap om sannheten. Broos’ blikk unngår ikke vår tids tragedier, flyktninger og migranter, krig eller plast på havbunnen. Men gjennom sin egen helbredelsesprosess viser hun fram en annen side ved det å være til i verden – betydningen av å lære av andre. Både de som sier at du må ta vare på friheten din, og de som modig minner deg om å ta vare på smerten din, fordi den er «fuglen som bare synger for deg». Nei, det er ikke lett å bevare sinnsroen i dag, og å snakke om det er en politisk handling. Broos’ film viser hvordan det å hele sitt eget sinn kanskje også kan føre til at verden heles.
