Nolwenn Hervés The Cord utspiller seg i Maracaibo i Venezuela. I landet er det offentlige helsevesenet så utpint at det å føde et barn nå betyr en korridor av ventetid, mangel, frykt og fysisk risiko. Ingen pålitelig institusjon venter i den andre enden.
Sanksjoner og mangel
Human Rights Watch skrev i sitt landkapittel for 2026 at offentlige helseinstitusjoner i landet fortsatt mangler livsviktige legemidler og medisinsk utstyr. Mangelen på akuttmedisinsk forbruksmateriell nådde 36 prosent i 2024. Tilgangen til prevensjon er fortsatt avhengig av hvor fattig man er. Humanitær støtte er stanset eller kuttet på sentrale områder, og bedrifter som overholder USAs sanksjoner mer enn de må, har gjort det enda vanskeligere å få tak i nødvendige varer og tjenester. Ingenting av dette blir selvsagt værende på det geopolitiske nivået lenge. Nokså raskt siver presset ned i det daglige overlevelseskampen og avgjør hvor lenge en kvinne må vente, hvor langt hun må reise, og hvor mye smerte kroppen hennes forventes å tåle under fødselen.
Ingen pålitelig institusjon venter i den andre enden.
I sentrum av The Cord står Carolina, en lokal helsearbeider som hjelper gravide kvinner å finne frem i dette uberegnelige landskapet. Hervé filmer henne uten den sentimentaliteten som ofte omgir figurer fra gresstrotomsorg. Carolina fremstår ikke som en slags sekulær helgen vi kan beundre når det måtte passe oss. Hun er en kvinne som gjør grunnarbeidet når institusjonene trekker seg unna ansvaret sitt. Hun kjører kvinner til timer, leter etter medisiner, krangler med systemer og er hele tiden i bevegelse. Carolinas egen historie speiler mange av dem hun hjelper, men selv om hun utvilsomt er preget av traumer, gir det målbevisste arbeidet hennes filmen både etisk og politisk tyngde.
Den trange bilen hennes er ambulanse, venterom, konsultasjonsrom, korridor og tilfluktssted om hverandre – og mer til. Kvinnene stiger ofte inn i frykt, ubehag, håp og utmattelse, mens samtaler om sex, fødsel, fare og overlevelse utspiller seg underveis. Hervé er svært god på denne gjentakelsen, og forstår at én manglende medisin eller én omvei sier mer om institusjonelt svikt enn noen ekspert foran kamera.
Ættekunnskap
Det er fra disse slitsomme rundturene at frøene til Carolinas mest radikale idé spirer: fødehuset. En praktisk drøm: et sted der kvinner kan føde med trygghet, kontinuitet, verdighet og et visst herredømme over egen kropp. Carolina henter fra bestemorens animistiske spiritualitet og fra Flor, en wayúu-jordmor som arbeider i urfolkssamfunn i både Venezuela og Colombia. Fødehuset vokser ut av dette frøet av åndelig, kollektiv hukommelse. Noe den moderne, profittdrevne «vestlige» klinikken aldri ville visst hva den skulle gjøre med.
Når det er sagt, er filmen beskjeden i omfang. Et større felt presser på i utkanten, deriblant et videre kart over urfolks kontinuitet. Likevel er det nettopp denne nærheten som gir The Cord sin umiddelbarhet. Hervé avstår fra spektakel og trøst. Hun viser en smertefullt klar forståelse av at helsevesen aldri er utelukkende teknisk. Det er åndelig, territorielt, politisk og materielt. I vår tid har Venezuela og USA gjort disse realitetene nådeløst synlige.
