For den sveitsiske dokumentarfilmskaperen, forfatteren og produsenten Edgar Hagen er filmformen både en kanal for samfunnspolitisk engasjement og en krevende utfordring. Fra utradisjonelle tilnærminger til moderne psykiatri i Someone Beside You (2007) til de nedgravde tonnene med atomavfall i Journey to the Safest Place on Earth (2013) har filmografien hans stadig søkt seg mot spørsmål som ofte forblir uuttalte. Den nye filmen, The Roots of Madness, er kanskje hans tyngste til nå. Den tar for seg hvordan Vesten selv næret den radikalismen i Midtøsten som den hadde sverget å bekjempe, og så unndro seg ansvaret for flyktningkrisene som fulgte.
Å gjenta det opplagte
The Roots of Madness åpner med en fruktbart bred refleksjon i Hagens voice-over. I Vestens globale bevissthet er flyktningen blitt et stikkord for noe irriterende, men hva er egentlig grunnene til at mennesker bytter ut et elsket hjemland med det ukjente og lite imøtekommende? Svaret kan virke altfor opplagt, og likevel later de privilegerte samfunnene til å ha liten reell forståelse av at «du kan ikke ødelegge et kontinent og samtidig stanse folk fra å migrere». Replikken, levert i en tale på den sveitsiske nasjonaldagen, tilhører Ulrich Tilgner – en legendarisk tysk tv-reporter som dekket Midtøsten i 40 år. Kameraet dveler ved et publikum som lytter halvhjertet eller direkte uinteressert, mot en festlig borgerlig kulisse, og det skaper en brutal kontrast til alt dokumentaren følger opp med. Hagen og Tilgner (nå 78 og pensjonert) legger ut på en stor reise gjennom noen av landene som er hardest herjet av den såkalte «krigen mot terror».
Første stopp er dagens Kabul, der den amerikanske invasjonen ville fjerne Taliban-styret etter 11. september. I dag sitter akkurat de samme talibanerne ved makten og sprer terror, og som en direkte følge har kvinner nå omtrent like mange rettigheter som dyr. «Ødeleggelsene må vises ubarmhjertig», lyder det fra lerretet, og det blir filmens rettesnor. Men ikke i den vanlige betydningen av grafisk eksponering. I stedet retter filmen blikket mot hvordan karakteren til disse krigene er blitt rammet inn, og hvordan nettopp denne innrammingen har stivnet til noe uigjenkallelig og evig. Det er en ubehagelig sannhet å måtte se i øynene. I byer, hus, hemmelige aktivistkontorer, teltleirer langs gatene og til og med fengsler filmer Hagen og Tilgner først og fremst øyne, og minnet bak dem. Etter hvert som de samler vitner, dukker den samme diagnosen opp på tvers av geografi og dialekter, og der fortjener The Roots of Madness sin grunnpåstand: at Vesten fører krig, eksporterer våpen og inngår partnerskap med diktatorer når det passer, og at mange ville flykte i det øyeblikket de kunne.
«du kan ikke ødelegge et kontinent og samtidig stanse folk fra å migrere»
Å vinne tilbake autoriteten
Tilgner lytter stort sett i taushet og lar klippingen svare for seg. Hagen, bevæpnet med hundrevis av timer fra Tilgners arkiv, henter både fra de avgjørende øyeblikkene som ble dekket direkte og fra menneskene Tilgner intervjuet underveis, og montasjen klipper til tider med en presisjon som minner om et rim. På Palestine Hotel midt i Bagdad stiller Tilgner seg omtrent der han en gang rapporterte fra, da Saddam Husseins monument falt foran en tilsynelatende jublende, men engstelig folkemengde som var redd for hva som ville komme.
Denne bitre mistenksomheten, nå formet av tiår med slitsomme erfaringer, får sitt mest treffende uttrykk hos hotellsjefen. Han erkjenner det lenge begravde håpet som ble vekket da amerikanske offiserer en gang lovet ham en bedre fremtid, og mener nå at støtten som ble gitt til gjenoppbyggingen av Tyskland og Japan aldri ble tilbudt Midtøsten, fordi amerikanerne, tror han, nærer en fiendtlighet som i hovedsak har rot i religion. Kameraet klipper tilbake til Tilgner, som bare svarer med et dypt åndedrag. For en tysker født i ruinene etter andre verdenskrig går denne referansen dypt. Det er også her filmen lykkes best – ved å veve fortid og nåtid sammen gjennom Tilgners perspektiv gjør den alt annet enda mer urovekkende.
Historisk sett er det lite nytt i disse konklusjonene og parallellene for den som har fulgt «krigen mot terror» gjennom den nå overveldende mengden journalistikk, (non-)fiksjon og forskning. Likevel fungerer The Roots of Madness som en solid lærebok, takket være tilbakeholdenheten i Hagens voice-over, som hovedsakelig dukker opp for å legge fram de grunnleggende historiske fakta og fine nyanser for et bredere publikum. At filmen likevel ikke faller sammen til en rekke overflatiske påstander, skyldes i stor grad det vedvarende fokuset på mennesker. Ved å la dem tre fram som et kollektivt nøkternhetens språkrør midt i ødeleggelsene gir den dem en intellektuell autoritet og en enkel tillit. Med andre ord henter den tilbake akkurat det Vesten så konsekvent har strøket ut.
Déjà vu
Filmen er delt inn i en prolog, kapitler for hvert land som besøkes, og en epilog som også fungerer som en slags déjà vu, og den avsluttes med et blikk mot den gjentakelsen den selv har fulgt sporene av. På det tidspunktet har det tverrkulturelle og tverrgeografiske omfanget allerede gjort seg fortjent til plassen, selv om sekvensen fra Niger bringer sine egne ubestridelige vitnesbyrd. Et brått klipp fra urovekkende arkivopptak av Clinton, som feirer Libyas regimefall som en enkel seier, tar Hagen og Tilgner til Niger, der folk som lever under Boko Haram sitter fanget i en sirkel av frykt og fattigdom.
Men epilogens følelse av ekte déjà vu virker på et nivå filmen umulig kunne ha skapt med vilje. I en dyster ironi av timing kommer den akkurat når USA nok en gang næret en ny krig mot radikalisme i nok en oljerik region. The Roots of Madness kan utilsiktet bli en urovekkende håndbok for det som kanskje allerede utspiller seg på Amerikas neste strategiske skueplass.
