<em>Truck Mama</em>

Filmen åpner med en lang trailer som slynger seg opp på en motorvei, lastet med varer. Ved roret sitter den mest usannsynlige kapteinen: Evaline, en høygravid lastebilsjåfør. Vi sitter på med henne og følger hverdagen hennes på veien. Vi ser henne sove i vanskelige stillinger og slå av en prat med andre sjåfører underveis, mens hun forteller hvordan livet som lastebilsjåfør er, og hvilke valg som førte henne dit.

Langturen

Tiden hopper to år fram, og Evaline er nå tobarnsmor. Vi er hjemme hos henne i Mombasa, Kenyas kystby. Derrick, som vi første gang møtte i morens mage, er nå en nysgjerrig smårolling. Evaline gjør seg klar til neste oppdrag, en langtur til Sør-Sudan. Hun har en lang huskeliste å gå gjennom før alt er klart. Hun besøker den eldste sønnen, Denis, og senere moren. Med Denis deler hun et ømt øyeblikk, der hun understreker hvor viktig det er å konsentrere seg om skolearbeidet, slik at han kan få en sjanse til en prestisjefylt karriere innen medisin eller til og med luftfart. Deretter besøker hun moren og deler hverdagsfrustrasjonene sine med henne. Evaline vender tilbake og kjører til gassdepotet for å hente lasten som skal leveres. Hun sjekker at lastebilen har nødvendige dokumenter og sikkerhetsutstyr. Sammen med kolonnen av andre sjåfører setter hun av gårde fra Mombasa, innover i landet.

Alt går bra, og om en uke skal de nå Ugandas grense mot Sør-Sudan, der omstendelige grensekontroller legger til ytterligere to dager før de slipper inn i landet. Et stykke inn på sudansk territorium, midt i bushen, får Evaline et alvorlig problem. Det kaster om på tidsplanen og tvinger dem til å stoppe og slå leir på et verksted for å få utbedret feilen. En enkel levering inn og ut av landet blir til et mareritt som varer en hel uke. Evaline og de andre sjåførene får beskjed om å snu og kjøre tilbake til Mombasa uten å ha levert. Det er en stor skuffelse for Evaline og et slag for inntekten hennes. De kommer seg likevel helskinnet tilbake, akkurat i tide til Derricks bursdag.

Man kan ikke la være å lure på hvilke andre milepæler hun kan ha gått glipp av mens hun var på veien.

Vérité

Zipporahs kunstneriske valg om å filme i vérité-stil er treffende. Å se Truck Mama føltes som å lese dagboknotater om livet til en alenemor. Vi får de smidige partiene, der hun har lønnet arbeid, knytter varige vennskap og får reise til ulike land. Vi får også de humpete partiene, der hun ikke bare rives bort fra morsrollen, men også utsettes for farene som følger med sjåførlivet. Tematisk blir det tydelig at dette ikke er en enkel fortelling om det uvanlige i en kvinnelig lastebilsjåfør, men om offeret og det skjulte arbeidet kvinner står i på arbeidsmarkedet. Morskjærlighet er også noe Evaline stadig vender tilbake til, enten hun tar det opp i samtaler eller ringer hjem om og om igjen for å høre hvordan det går med den yngste sønnen.

Å se Evalines skyldfølelse når hun forlater den lille sønnen for å legge ut på en langtur, er hjerteskjærende. Hun ringer stadig hjem for å høre til den lille gutten, slik at han skal kjenne henne igjen selv etter lange fravær. Barnepiken synes dette er slitsomt, og det er en jevn kilde til friksjon mellom dem. Det er særlig hjerteskjærende når hun likegyldig forteller moren at han kaller alle «mamma», ikke bare henne, og at det tar omtrent en dag etter at hun er tilbake før han gjenkjenner henne. Man kan ikke la være å lure på hvilke andre milepæler hun kan ha gått glipp av mens hun var på veien.

En annen gripende side ved dokumentaren var måten hun forholder seg til de andre sjåførene på. De er alle menn, som man kunne vente. Det betyr at Evaline må spille etter deres regler, og jeg ble særlig provosert av det usynlige fysiske og følelsesmessige arbeidet hun utfører på grunn av kjønnet sitt. Vi ser Evaline ta de grove vitsene deres med godt humør og til og med påta seg husholdningsarbeid ved å gjøre noen av gjøremålene deres. Min umiddelbare reaksjon på denne scenen var et anfall av rettferdig vrede, men jeg forsto raskt at hun ikke kan isolere seg, særlig ikke på lange og farlige turer som den til Sør-Sudan. Da hun skulle inn i et land preget av konflikt, var jeg glad hun hadde kolonnen sin da lastebilen brøt sammen. De ventet på henne, ga henne verktøy til å fikse bilen og holdt henne med selskap hele veien.

Forbrukskultur

Til sist fikk Truck Mama meg til å tenke kritisk over forbrukskulturen. Når jeg blir utålmodig over en forsinket levering, har jeg sjelden tenkt på hva den egentlig koster. At lastebilen brøt sammen i fiendtlig terreng, ble en nøktern påminnelse om hvordan arbeidet hennes er i virkeligheten. Å si at jeg var lettet da hun kom trygt tilbake over grensen til Kenya, ville være en underdrivelse. Alt dette kunne vært unngått hvis hun hadde fått en bedre lastebil, ordentlig utstyrt med verktøy. Det henger sammen med hvordan forbrukersamfunnet avhumaniserer arbeiderne bak vår bekvemmelighet. Jeg kan ikke si noe om leverandørens motiver, men sitter igjen med dyp empati for lastebilsjåfører og en fornyet forståelse av hvordan varene kommer fram til siste ledd.

Zipporah har arbeidet med filmen i over ti år, og gir publikum et nyansert innblikk i livet på veien. Jeg likte at Zipporah valgte å dokumentere Evalines historie, for den har en særlig kulturell betydning. Siden hun selv tilhører akamba-folket, hvis førkoloniale historie omfatter handel over lange avstander, er det en fin hilsen til hennes eget folk. Alt i alt er Truck Mama et balansert portrett av en kvinnelig lastebilsjåførs erfaringer, som samtidig oppfordrer publikum til å se bedre hvilke ofre det innebærer å være alenemor.

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene som uttrykkes i denne artikkelen, er forfatterens (Michelle Abuti) og kan ikke anses som en offisiell holdning fra arrangørene.