<em>When I Get Out</em>

I en verden preget av enorme sosiale forskjeller er livet innenfor fengselsmurene for mange en luksus. For flertallet av verdens befolkning er livet i prinsippet urettferdig. De verste forbryterne går ustraffet, noen av dem med enorm makt over andre. Hva er vitsen med fengsling i en slik verden? Hva er fengselet godt for? Det er hovedspørsmålet i dokumentarfilmen When I Get Out av den slovenske regissøren Metod Pevec.

Romantisering av kriminalitet

Pevec debuterte som langfilmregissør med Carmen i 1995, basert på hans egen roman: en romanse mellom en dikter og en prostituert, lagt til noen av de mest ikoniske stedene i Ljubljanas skyggeverden, som baren på jernbanestasjonen. Fascinasjonen for mennesker i samfunnets utkant har siden preget regissørens forfatterskap, og også dokumentarfilmene hans, som Home (Dom, 2015), om arbeidsmigranter i byggebransjen. When I Get Out er intet unntak. I intervjuene om dokumentaren gjentok regissøren Foucaults tanke om at samfunnet skaper kriminelle. Journalister har pekt på at én grunn til filmens store suksess hos publikum (filmen vant publikumsprisen på Festival of Slovene Cinema i 2025) er evnen til å vise hvor raskt hvem som helst av oss kan bli kriminell. Men først og fremst er det Pevecs oppriktige sympati for hovedpersonene, og evnen til å forberede de innsatte i filmen på arbeidet foran kamera, som gjør filmen til et enestående innblikk i vår tid – et innblikk som rekker langt utover fengselsmurene.

Vi kommer oss ikke utenom dette systemet, men det er verdt et forsøk å lure det.

Forestilling og psykodrama

«Du kan ikke komme tilbake til 2008, men du kan komme deg ut …» resiterer en av hovedpersonene i When I Get Out mens de øver på innslaget sitt til fengselsseremonien, der de innsatte viser frem arbeidet sitt. Filmen åpner med at Pevec og psykiateren Vladimir Milošević går inn i Dob, Sloveniens største mannsfengsel. Det gjorde de hver torsdag i halvannet år. Pevec hjalp til med de innsattes kreative terapi og filmet psykodramaøktene Milošević ledet: en terapiform der fangene spilte ut tidligere hendelser eller personlige konflikter, byttet roller og dramatiserte situasjonene sine eller følelser de ikke hadde satt ord på. To spørsmål styrte psykiateren og regissøren: hvordan en kriminell identitet utvikler seg, og hvilke muligheter som finnes for rehabilitering. When I Get Out er dermed ingen begrepsmessig undersøkelse av makt og skyld, slik for eksempel Caesar Must Die (Cesare deve morire, 2012) er, den legendariske fengselsdokudramaen der Paolo og Vittorio Taviani følger innsatte i Rebibbia-fengselet i Roma som øver på og framfører Shakespeares Julius Caesar. Heller ikke er den en ren fordømmelse av utdaterte fengselssystemer, slik den kollektive dokumentaren In the Penal Colony (Nella colonia penale, 2025) av Gaetano Crivaro, Silvia Perra, Ferruccio Goia og Alberto Diana er, som tar for seg Sardinias åpne straffekolonier. Men Pevecs dypt humanistiske tilnærming, bygd på et romantisert syn på den kriminelle som er dypt innskrevet i slovensk identitet – en saltsmugler feires som nasjonal litterær helt – endte til slutt opp med urovekkende ikke-humanistiske innsikter.

Å lure overvåkingen

Et av dokumentarens store fortrinn er at den lar hovedpersonene framstille seg selv på egne premisser. Fengselssystemet klassifiserer dem etter forbrytelsene de er dømt for, men ikke alle er åpne om dem. Noen beskriver helt detaljert hva de har gjort, som å bruke bagasjerommet til å frakte ofrene, eller måten de bar våpenet på, i konstant forventning om fare. Andre konsentrerer seg om volden de selv var utsatt for fra ungdommen av. Det de kjenner seg igjen i hos hverandre, er barn: når én innsatt snakker om faren sin, sier en annen at vedkommende ønsker å ta seg ordentlig av sine egne barn.

I sin siste bok, Who Are You? (Kdo si ti? 2026), understreker den slovenske filosofen Slavoj Žižek at subjektiviteten er et produkt av et nettverk av symbolske samhandlinger med andre, og at et menneskes identitet bestemmes av hva det er for andre. Med dette utgangspunktet kan fengselsrehabiliteringen vi er vitne til i When I Get Out, sammenlignes med de innsattes subjektivering, dannelsen av en ny identitet. Gjennom de andre – regissøren, psykiateren, de andre innsatte i psykodramagruppen, barna, familiene og så videre – får de innsatte sin (post-fengsel-)subjektivitet. Det er derfor påfallende at samtalen deres bryter helt sammen. Det skjer idet den kommer inn på begrepet «normalitet». Noen insisterer på at de vet hva som er normalt, og forsikrer ivrig at de akter å erstatte det tidligere livet med denne normaliteten når de slipper ut. Andre stiller seg tvilende til at normalitet i det hele tatt finnes. Det er ikke overraskende, tatt i betraktning at flertallet av hovedpersonene presser den heteroseksuelle familiens normalitet på en ikke-binær person blant dem. Det jeg derimot finner overraskende, er at noen av hovedpersonene nekter å diskutere dette, mens andre klager over mangel på ærlighet. Pevec har fortalt i et av intervjuene at kravet om ærlighet, og fraværet av den, utløste store konflikter mellom hovedpersonene under innspillingen. Men er ikke avvisningen av «normalitet» ved slutten av en fengselsstraff en særegen form for ærlighet? Å vite at folk går ut av fengselet klare til å ta opp igjen det de drev med før, burde i det minste vekke en viss uro. Likevel virker de måtene fangene unngår å diskutere normalitet på – gjennom travesti, med påtvunget smil eller ganske enkelt ved å tie – som oppfinnsomme grep for å lure overvåkingssystemet. Ifølge Foucault har dette systemet sitt opphav i fengselet, men nå har det spredd seg, ikke bare gjennom overvåkingskameraer og Metas fryktede smartbriller, men også gjennom sosiale medier og plattformenes datafisering, prosesser der kapitalismen utnytter gratisarbeidet vårt og dataene som utvinnes fra oss, på måter vi ikke engang kjenner til. Vi kommer oss ikke utenom dette systemet, men det er verdt et forsøk å lure det.