Jenter løper gjennom et grønt jorde og jager hverandre lekent, mens stemmene deres siver utover landskapet. Denne ømt filmede scenen åpner Dongnan Chens Whispers in May, som hadde verdenspremiere i årets DOX:Award-konkurranse på CPH:DOX. Dokumentaren er lagt til de avsidesliggende Liangshan-fjellene i Sørvest-Kina, hjemstedet til nuosu-folket (yi), og trekker oss varsomt inn i verdenen til den 14 år gamle, lange og tynne jenta Qihuo og hennes to bestevenninner.
Livet er i ferd med å endre seg
Qihuo bærer på en hemmelighet: For noen måneder siden fikk hun første menstruasjon. Livet er i ferd med å forandre seg for henne, for menarke betyr ikke bare at kroppen modnes, men også overgang til voksenlivet. Nå kan hun giftes bort mot en medgift, ta på seg en rolle som hustru og arbeide. Overgangen markeres med Changing of the Skirt, et tradisjonelt ritual for inntreden i voksenlivet, der hun skal ta på seg et lengre skjørt for voksne. Foreldrene er borte som arbeidsmigranter, og bestefaren gikk nylig bort, så det faller på Qihuo å skaffe skjørtet. Hun er ingen nybegynner når det gjelder alvorlige oppgaver som å passe søsken og ta seg av husarbeidet. Sammen med de to bestevenninnene begynner hun letingen på en lokal marked, der håndlesere spår om skjebne og lykke. Søket tar dem også til Butuo, der et engrossenter har billigere klær.
Filmens fortelling utfolder seg på den påfølgende reisen, der vi følger trioen (sammen med en av jentenes yngre søstre, som tusler med) mens de for det meste går til fots, med noen yuan og litt mat nedpakket i ryggsekkene. Kameraet holder et stramt fokus på jentene og fanger en verden som føles både intim og uendelig stor, der tilsynelatende små øyeblikk, som å sende en maur på et blad nedover elven eller prate om «monstre» med en fremmed, plutselig blir store. Tiden strekker seg ut i denne verdenen, dagene går over i netter og landskapet skifter fra ulendte fjell til frodige daler. Villmarken former scenene, gir næring og beskyttelse til jentene når de beveger seg utenfor sine nære omgivelser. Men terrenget og de svingete stiene speiler også deres indre landskap og fungerer til tider som følelsesmessige veiskilt som antyder forandringene som nærmer seg.
Tiden strekker seg ut i denne verdenen, dagene går over i netter og landskapet skifter fra ulendte fjell til frodige daler.
Barndom som dveler
I den konvensjonelle roadmovie-buen drar hovedpersonene ut på en reise og kommer ofte hjem med et endret blikk på verden. Whispers in May later ikke til å ha noe slikt mål. I stedet skaper filmen et skjørt rom for jentene, der barndommen får dvele, fri fra samfunnets foreskrevne roller. Voksne er et sjeldent syn i dette rommet, og telefonsamtaler, som røper noe om jentenes virkelighet, er ofte den eneste forbindelsen deres til voksenlivet. I én scene snakker Qihuo i telefonen med moren, som er «ute» som arbeidsmigrant (detaljene rundt dette holdes uklare, slik at fortellingen forblir forankret i hennes opplevelse). Mens samtalen tar en ny vending, sier moren at hun er «ferdig» med «plikten» som mor, siden Qihuo er «allerede 14», og «gutter kan gifte seg og få barn når de er 13». Voksenverdenen trenger seg også på i jentenes eventyr i andre former: i glimtet av en vindturbin eller i begravelsen til en kvinne som blir til aske sammen med «alle skjørtene sine». På turen grunner jentene også over framtiden og over behovet for å ta del i foreldrenes byrder.
Hybrid form
Filmen løsner dokumentarfortellingens rammer gjennom en hybrid form. Den veksler mellom observerende umiddelbarhet, improviserte scener (som vokste fram av et nært samarbeid og improvisasjon med jentene) og drømmeaktige vignetter som går parallelt med virkeligheten. De siste kretser rundt myten om Coqotamat (en muntlig fortelling som er gitt videre gjennom generasjoner i lokalsamfunnene i området), og de er rammet inn av folkloristiske motiver og særegne illustrasjoner, som tilfører interessante filosofiske understrømmer som gir gjenklang i jentenes reise. Det er ikke helt klart hvordan noen av scenene ble skrevet og improvisert sammen med de unge hovedpersonene, for eksempel den der de overnatter i et hus de snubler over. Men skillet mellom fakta og fiksjon er kanskje ikke avgjørende, for det skaper øyeblikk av oppriktighet som er tro mot jentenes erfaring og bevarer ånden i det å være jente og venninner, med alle gleder og sorger.
Med samfunnets kjønnede normer og skikker, som skaper og gjenskaper jenters sosiale roller, som bakteppe fanger Whispers in May barndommens motstand og lengselen etter å holde fast ved uskylden, som sakte slites ned av slit og plikt. Sluttscenen er gripende og etterlater oss med en vedvarende følelse av nostalgi, den som først melder seg når noe er tapt: Voksenverdenen tar endelig jentene igjen.
