<em>Eyes of the Machine</em>

Daya Cahen, datter av jødiske foreldre fra Holocaust-tiden, har en lang og tilsynelatende vellykket CV med dokumentarfilmer og videoer, kortfilmer og andre arbeider, forelesninger, utstillinger, nominasjoner og priser. Den siste dokumentaren hennes fikk støtte fra fire stiftelser, blant dem nederlandske Stichting Niemijer Fund og Cultuurfonds. Det er derfor ganske skuffende at resultatet er et så tynt, nesten endimensjonalt verk.

Et tynt nett rundt en sammensatt historie

Cahen er regissør, produsent, fotograf og lydtekniker – noe som i seg selv får alarmklokkene til å ringe. Eyes of the Machine spinner et tynt nett rundt historien om Kalbinur Sidik, en etnisk usbekisk lærer i femtiårene som ble tvunget til å undervise i kinesisk i en «omskolerings»leir for uigurer etter at den statlig støttede undertrykkelsen satte inn rundt 2016.

Opplevelsen traumatiserte henne, og da hun fikk anledning til å besøke datteren som studerte i Nederland, vendte hun ikke tilbake. Da hun snakket høyt om uigurenes «folkemord», havnet den uiguriske ektemannen hennes på myndighetenes radar. Som usbeker kunne Sidik forlate landet, men mannen ble tvunget til å skille seg fra henne og spille inn en video som fordømte henne, før han forsvant – antakelig inn i de anonyme betongleirene høyt oppe i de golde fjellene i Øst-Turkestan (som uigurene kaller Xinjiang), en region der uavhengighetsbevegelsen går tilbake til 1947.

Det virker som om Cahen aldri engang har satt sin fot i Øst-Turkestan selv

Lite kontekst

Det gis særdeles lite kontekst når Cahen sakte beveger seg inn i historien og slipper fakta og bakgrunn litt etter litt mens Sidiks fortelling utfolder seg fra den ryddige leiligheten hennes i Nederland. Når konteksten kommer, er den i form av «lånt» materiale fra kinesiske propagandafilmer og diskret filmede opptak fra innsiden av Xinjiang. Det virker som om Cahen aldri engang har satt sin fot i Øst-Turkestan selv, men bare har brukt opptak fra tilgjengelige kilder. To tekstplakater i rulleteksten ser ut til å bekrefte dette: Den ene sier at materialet er brukt i tråd med reglene om rimelig bruk, eller at det er søkt om tillatelse, men at rettighetshavere bør ta kontakt med henne dersom de mener bruken er feil. Den andre takker «de mange visuelle skaperne og journalistene som har produsert og samlet materialet i denne filmen. Uten arbeidet deres hadde det ikke vært mulig å lage denne filmen og formidle budskapet jeg mener er så viktig.»

Dette er rett og slett lat filmskaping. Finn én person som kan fortelle historien sin fra bekvemmeligheten i Nederland, og ta så alt annet fra andre som faktisk har gjort det harde arbeidet og tatt risikoen ved å filme på stedet? Det er i beste fall middelmådig filmskaping. Resultatet er en påfallende uengasjerende – og ærlig talt kjedelig – film som ikke engang klarer å formidle redselen ved det som skjer med uigurene. Sidik forteller om kvinner som får hodet barbert – men Cahen viser det ikke. Hun forteller om mennesker som blir overvåket, og om forhold som ødelegges av periodiske «familievenn»-besøk, der en han-kineser blir sendt for å bo hos en uigurisk familie – for å spise, sove, lære og arbeide sammen. Sidik hevder at sjefen til mannen hennes ved byggefabrikken der han arbeidet, ble tvunget inn på dem og insisterte på å sove med henne. Filmskaperen klarer ikke å forklare nøyaktig hva det innebar. (Sidik nevner at han snorker, og det er omtrent alt.)

Uttynnet undertrykkelse

Andre dokumentarfilmer om undertrykkelsen av uigurene har inkludert hemmelige videoer filmet inne i fangeleirsystemet og grufulle detaljer om straffeburene kalt «tigerstoler», gruppevoldtekter og andre grusomheter. Cahens versjon av undertrykkelsen fremstår som intetsigende.

Andre filmer har tatt for seg temaet på en ordentlig måte, ikke så forenklet som Cahen gjør. Se bare på François Reinhardts kriminaltekniske, detaljrike fransk-tyske China: The Uyghur Drama (2021). Den inneholder – som jeg skrev den gangen her i MTR – «stoff nok til et helt akademisk semester.»

Den filmen, bemerket jeg, hadde en bredde og dybde i detaljene som omfatter den historiske kampen for uavhengighet: fra 1949, da Maos Røde Hær invaderte og Øst-Turkestans ledere ble lokket i en felle som førte til at de omkom i en flystyrt over Bajkalsjøen i Russland, til væpnet motstand på 1950-tallet og en ny bølge av vold på 1980- og 1990-tallet.

Reinhardts film var et urovekkende lynkurs i en flekk på menneskehetens globale samvittighet, i en tid da så mange helt vanlige mennesker drømmer om en bedre verden.

Undertrykkelsen av uigurene er et viktig tema. Den er fortsatt blant de største globale menneskerettighetsspørsmålene. Den fortjener at slike filmer går mer i bredden og dybden. Dessverre bidrar Cahens tynne kopier-og-lim-inn-lag ikke til å føre historien videre, og det kan hevdes at det gjør uigurenes sak en bjørnetjeneste.