<em>The Winning Generation</em>

Populærkulturen får oss til å tro at helter er helt vanlige mennesker som passer sine egne saker, helt til en ekstraordinær hendelse får dem til å bry seg om andre også. The Winning Generation viser en mer tradisjonell heltefigur: svak og mangelfull sett med moderne øyne, men likevel en utfordring til menneskeheten som helhet. Hva er du villig til å gjøre for andre?

Som heltene i gresk mytologi oppfyller Shahen Harutyunya oppdraget forfedrene har gitt ham, og det levner lite rom for egne mål. Han drømte for eksempel om å bli fotballspiller, men ble kjent som gutten som avbrøt fotballkampen mellom Armenia og Portugal i Jerevan under VM-kvalifiseringen i 2016. Han løp utover banen for å protestere mot at faren satt fengslet. Regissør Marco De Stefanis hørte om ham da den armenske menneskerettsadvokaten Ofelya Zalyan fortalte ham om Shant Harutyunya, en fremtredende armensk aktivist og dissident som hadde vært arrestert siden 2013. Sønnen Shahen var tenåring den gang. Etter farens arrestasjon grunnla han en bevegelse som het The Winning Generation. Siden har De Stefanis og filmteamet fulgt ham i 12 år. De har dokumentert hvordan en ung armensk aktivist utvikler seg til en kløktig politiker som kjemper for suvereniteten til et land som stadig trues av Russland. Samtidig er filmen en oppvekstfortelling om en ung gutt som prøver å skape sin egen identitet av – og i opposisjon til – familiens og nasjonens overveldende arv.

En familie av helter og patrioter

Opptakene fra farens rettssak, som vi får se tidlig i filmen, er unike – en følelsesladet pendling mellom heltemot fra svunne tider og overgrep. Med beundringsverdig vidd og utholdenhet gjør Shahen denne traumatiske erfaringen om til en positiv visjon om The Winning Generation. Han er en verdig arvtaker etter faren, som kjempet mot den russiskvennlige armenske regjeringen etter at landet ble selvstendig da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, og etter bestefaren, som på 1960-tallet, da Armenia var en del av Sovjetunionen, satte i gang selvstendighetsbevegelsen og sammen med et par venner grunnla National United Party. Stefanis dokumenterer nøyaktig hvordan Shahen oppfører seg respektfullt overfor faren, og hvordan han høflig besøker monumentene i Armenia til minne om bestefaren, som utvandret til USA og døde der.

Det ligger en katastrofe i opprinnelsen til hver nasjon

Det armenske folkemordet

Det viktigste historiske bakteppet for dette enestående dokumentarportrettet er minnet om nasjonens lidelser under Det osmanske riket og om folkemordet under første verdenskrig, da kanskje over 1,5 millioner armenere ble systematisk utryddet. Det ligger en katastrofe i opprinnelsen til hver nasjon, sa Fredric Jameson. Men det armenske folkemordet er en katastrofe av en særegen sort, siden det aldri er blitt ordentlig anerkjent, og armenere over hele verden har en varig plikt til å holde minnet levende. Hvor gjennomtrengende denne arven er, merker vi selv i produktplasseringen i filmen, for eksempel når Shahen besøker et nasjonalt monument iført en jakke fra et motemerke grunnlagt av en av de mest suksessrike etterkommerne av armenere som slapp unna folkemordet.

Shahen

De Stefanis’ dokumentar får omhyggelig fram den urettferdigheten og det politiske overgrepet armenerne fortsatt utsettes for i dag. Men fokuset ligger på det glatte terrenget mellom det kollektive og det individuelle, det politiske og det personlige. For Shahen har det personlige alltid også vært politisk. Revet mellom en gammel kollektivisme og en moderne individualisme er han uunngåelig en helt med en feil. Kollektivt er han leder av et politisk parti, men har (ennå) ingen rolle i nasjonal politikk. Individuelt sliter han med å danne sin egen identitet. Bak maskulinistisk ideologi og macho-positur ser vi ham forsøke å etablere en dypere kontakt med faren, å finne i ham et spor av kjærlighet utover plikten overfor nasjonen og familietradisjonen. Påfallende nok foregår de mest intime samtalene mellom sønn og far over telefon, med den karakteristiske, knapt hørbare knitringen som minner om den fysiske avstanden, og med stillheten som gir rom for fantasien, men i virkeligheten forblir tom. Tidlig i filmen spør Shahen for eksempel faren Shant om den viktigste lærdommen han har fått fra sin egen far. Shant svarer at man aldri må krysse gaten mot rødt lys – for gjør man det, vil en KGB-bil kjøre en ned, mens det er lite sannsynlig at de gjør det på grønt, siden de da måtte kjøre ned flere for å ta én. Et svar som etterlater en bismak av skuffelse. Praktisk, men uten følelser. Til tross for slike intime skuffelser svikter ikke Shahen sine plikter overfor kollektivet. Det er faktisk dette som gjør ham til en helt, og De Stefanis’ dokumentar til den rette filmen for vår tid, når alle unnskyldninger er brukt opp og hver og en av oss, som medlemmer av menneskeheten, må ta vår del av ansvaret.