Dyreforsøk i medisinen er kanskje et av de mest betente temaene, og et som uten videre vekker opphetet debatt. I dag er merket «cruelty-free» blitt et prestisjemerke i kosmetikkbransjen, samtidig som nettet stadig oftere flommer over av opprørende opptak av dyr som mishandles i laboratorier. Begge deler springer ut av langvarig og iherdig arbeid fra aktivister, hvis innsats har utviklet seg i takt med moderne vitenskap, og fra dokumentarfilmen, som har tatt på seg rollen som urovekkende folkeopplysning om saken. I langfilmdebuten Sentient trykker den erfarne australske journalisten Tony Jones på de såreste nervene i dette betente temaet. Filmen gir et innblikk i striden om dyreforsøk i medisinen – i hovedsak på primater – gjennom mennesker hvis arbeid knytter omsorg og vold sammen. Denne rått følelsesladde filmen, om enn tidvis tynget av sin egen ambisjon, byr på færre sjokkerende avsløringer enn spørsmål tilskueren kan grunne på.
Kjærlighet mot nødvendighet
Sentient er bygget opp som en konvensjonell mainstream-dokumentar. Den vever sammen arkivopptak fra ulike tiår med dagsaktuelle intervjuer med forskere fra en rekke fagfelt som har arbeidet med aper. Filmen åpner med en montasje over åpningstekstene og oppsummerer raskt kjente fakta om slektskapet mellom primater og mennesker, der menneskene har den mest privilegerte posisjonen.
Dokumentaren er sentrert rundt dr. Lisa Jones-Engel, som kommer til å stå for både dyp hengivenhet for disse dyrene og urokkelig vitenskapelig overbevisning. Jones-Engel er ekspert på primatstudier. Hun begynte å arbeide med dyr som tenåring, og har siden beveget seg mellom forskningslaboratorier og den mer humane tilnærmingen i feltforskning. Som filmens sentrale akse binder hun sammen informasjonen og følelsene. Ofte dukker hun opp i innklippede scener der hun sitter alene i en mørk kinosal og ser gjennom sine egne arkivopptak med synlig ubehag. Nå ser hun tilbake på dette kapitlet i karrieren med tydelig skam, og mener at menneskeheten endelig må sette en stopper for slike forsøk. Ved siden av henne presenterer filmen en rekke fagfolk hvis erfaringer og overbevisninger ofte dytter diskusjonen i mer radikal retning. En forsker hevder for eksempel engasjert at selv om det sies mye om det uetiske ved å bruke primater i utviklingen av menneskelig helsevesen, er det kanskje mer presserende å spørre: «Men er det etisk å la være?» Både kreftbehandlinger og vaksiner står tross alt i ubestridelig gjeld til dem.
Det som forener alle forskerne i filmen, er imidlertid deres oppriktige kjærlighet til dyr, og her gjør Sentient en prisverdig jobb med å skildre dette båndet fra den mest sårbare siden. Forskerne bryter sammen i tårer når de minnes døden til skapningene de hadde ansvar for, og som de av og til omtaler som barna sine, eller de dødelige inngrepene de måtte utføre på dyr som hadde fått de høyeste dosene. Til tider er det de følelsesmessige reaksjonene som blir filmens tydeligste uttrykk. Det får Sentient til å fremstå mindre som en dokumentar som gir et radikalt nytt innblikk i systemet innenfra, og mer som et portrett av de varige psykiske byrdene det legger på legene selv. Likevel dukker det opp refleksjoner i disse lange tilståelsene til kameraet – ubesvarte, men like fullt givende. En forsker påpeker for eksempel engasjert at vi tester generasjoner av aper som er tvunget til å tilbringe livet i bur. Hva gjør slik fangenskap med hjernen deres, og kan dette fortsatt kalles vitenskap?
Filmen utspiller seg dermed i et register av rå, nesten sprukket håpløshet, der den bipolare sameksistensen av kjærlighet og grusomhet virker like utmattende på selve seeropplevelsen. Samtidig er dette filmens mest slagkraftige retoriske grep, og det kan forklare hvorfor Sentient helt til de siste minuttene aldri fullt ut tar stilling, men heller blir værende ved overflaten av kjente fakta og grafiske bilder. Dokumentaren har også korte informative innslag om avlsfarmer i Asia med opptil 80 000 aper, samt vitnesbyrd fra et toksikologilaboratorium som gir noe av filmens mest urovekkende materiale. Til slutt hviler filmen på det skremte blikket til dyrene og en voice-over som insisterende fremhever likheten med mennesker, avbrutt av nærbilder av apeansikter, hender og kropper – som om følelsene dikteres altfor direkte, i stedet for at argumentasjonen får utdypes.
Er KI virkelig svaret?
Etter all denne følelsesmessige utmattelsen, dyppet i gjensidig hjelpeløshet hos både menneske og dyr, tar filmens siste tjue minutter en påfallende merkelig vending. Rett etter toksikologilaboratoriene vender Sentient brått mot trøst og setter sin lit til løftet om kunstig intelligens.
Dr. Lisa Jones-Engel, som siden har forlatt det formelle vitenskapelige arbeidet til fordel for aktivisme, kommenterer de tvilsomme grepene til USAs nye helseminister, Robert F. Kennedy Jr. Hans mye kritiserte vaksinemotstand presenterer filmen gjennom en illevarslende montasje av nyhetsoverskrifter. Det betyr også at støtten til dyreforsøk skrus ned, og at bedre tider endelig kan være på vei. For å holde på talernes optimisme vender filmen tilbake til KI som en nesten magisk løsning. En forsker som tidligere hevdet at 95 prosent av dyreforsøkene ender i fiasko, er nå særlig begeistret for den mulige endringen. KIs rolle i vitenskapens fremtid skal utvilsomt ikke undervurderes. Likevel virker måten den er trukket inn på her, ganske besynderlig. Etter å ha brukt så mye av spilletiden på sakens vitenskapelige og følelsesmessige kompleksitet griper Sentient til KI som en beleilig løsning og avslutter på en optimistisk tone som i beste fall virker for tidlig, og i verste fall ikke er tilstrekkelig fortjent.
