Den iransk-fødte svenske regissøren Nima Sarvestani, som har laget dokumentarfilmer i flere tiår, fikk drivkraften til sin egen jakt på rettferdighet da den iranske staten henrettet broren Rostam på 1980-tallet. I Surviving the Death Committee følger han denne veien fra de spede begynnelsene tidlig på 2000-tallet til det bitre sluttpunktet i 2024. Filmen vises nå på One World Film Festival i Praha, i seksjonen Right to Know.
Fra Iran, 1988, til Sverige, 2019
Som dokumentarfilm er dette et svært aktuelt sakprosa-motstykke til byråkratenes vold i Seed of the Sacred Fig og hevntørsten i It Was Just an Accident. Surviving the Death Committee går tilbake til massehenrettelsene av politiske fanger i Iran i 1988, som det internasjonale samfunnet i stor grad har latt være å granske, og som folk flest utenfor Irans grenser knapt kjenner til. En gruppe embetsmenn, kjent som den såkalte «dødskomiteen» eller «dødskommisjonen», organiserte og skjulte massakren på politiske fanger over hele landet.
I 2005 møtte Sarvestani Iraj Mesdaghi, som overlevde ti år som politisk fange under dødskomiteen. Dermed startet den felles jakten på å finne og avsløre medlemmene av gruppen. I 2019 førte letingen dem til Hamid Noury, via hans gudddatters ekskjæreste, som lokket ham til Sverige. Der ble han arrestert så snart han kom. Filmen er til tider rotete fortalt, men hopper gjennom viktige punkter i denne ferden nesten som en politisk thriller, der hendelser iscenesatt av helt vanlige mennesker virker større enn livet. Sarvestanis styrke som regissør er at han selv har fanget deler av dette nesten ufattelige materialet med kameraet.
https://mubi.com/en/films/surviving-the-death-commitee/trailer
Rettssaken mot Hamid Noury
Mens første halvdel av filmen er viet den politiske bakgrunnen og mekanikken bak fellen, handler andre halvdel utelukkende om rettssaken mot Hamid Noury, rå og ufiltrert. Allerede i første del får vi se hvor uanstrengt Noury truer med vold, men i den siste delen er oppførselen hans enda mer illevarslende. Vitneforklaringen hans kan bare beskrives som dypt ubehagelig og til tider nesten grotesk komisk, slik han framstiller sin rolle som assisterende aktor.
Mens overlevende, nå eldre, gir opprivende og følelsesladede beretninger om tiden i fengsel som unge menn, om tortur utført av Noury og om å se menneskene rundt seg bli henrettet, beskriver Noury ivrig jobben sin som preget av omsorg og medfølelse for fangene, som han skal ha ledet vennlig fra rom til rom. Mens han forteller dette, stryker han gang på gang over det allerede tynne håret av gammel vane, som om det verste han kan ha gjort seg skyldig i, er en dårlig hårdag. Bildespråket er saklig og går rett på sak: talene er fanget i enkle, vide bildeutsnitt, slik at filmen kan hvile på sjokket i Nourys ord, satt opp mot de overlevendes traumatiske historier.
Surviving the Death Committee ender med en seier og så et nederlag. Noury ble dømt til livsvarig fengsel, noe som utløste omfattende feiringer i den iranske diasporaen, men han ble snart byttet bort i en fangeutveksling. Noury vendte triumferende tilbake til Iran og ble tatt imot som en seirende idrettsutøver. Selv når et såkalt upartisk system gir en sjanse til rettferdighet, kan noe rive den bort – bare sånn. Likevel lar Sarvestani oss under rulleteksten se navn og bilder av utallige iranere som er drept av regimet, som en oppfordring om å huske den pågående kampen deres.
