Dette er det rene mareritt for enhver regissør og cinefil: et land som ikke innfører et klassifiseringssystem for film, men et sensursystem – og stolt kaller det nettopp det.
Det var akkurat det Irland gjorde i 1923, med en av de aller første lovene i den nyopprettede irske fristaten, født ut av revolusjon og borgerkrig: «The Censorship of Films Act.»
Irland var nå «fritt» fra britisk styre, og dermed fritt til å styre sine egne saker. Men i en ung republikk som fortsatt famlet etter sin egen identitet på en ustabil global scene etter første verdenskrig, ble det forholdsvis nye mediet film sett på som en trussel.
Mannlig, konservativ, katolsk
Republikkens grunnleggere var overveiende menn, konservative og katolikker. De nærte dyp frykt for kvinnelig seksualitet, fritenkning og liberale holdninger til religion.
Allerede i 1912 hadde det vært strid rundt utgivelsen av den første filmen som skildret Jesus Kristus – den amerikanske regissøren Sidney Olcotts From the Manger to the Cross. Filmen vakte liten bekymring i Storbritannia, der den gikk i åtte måneder, men den førte likevel til at British Board of Film Censors ble stiftet på frivillig grunnlag.
Drøyt ti år senere var harmen filmen hadde vekket i Irland, fortsatt friskt i minnet (Maria ble spilt av en fraskilt kvinne! Vanhelligelse!). Den patriarkalske ledelsen i den nye staten så på befolkningen som barn som måtte beskyttes – særlig det gudfryktige folket på den vidstrakte landsbygda. Slik begynte sju tiår med streng sensur, styrt av en lov som slo fast at den endelige avgjørelsen om å forby eller klippe i en film lå «etter sensorens mening.»
Selv om ingen film har vært forbudt i Irland på 30 år, og sensurkontoret i 2008 skiftet navn til Irish Film Classification Office, viser lovteksten fortsatt til «filmklassifiseringsdirektørens mening.» Av de 65 000 filmene som er lagt fram for myndighetene siden 1923, er 11 000 klippet i og 2500 forbudt.
Den patriarkalske ledelsen i den nye staten så på befolkningen som barn som måtte beskyttes – særlig det gudfryktige folket på den vidstrakte landsbygda.
Forbudte filmer
Listen over filmer som er klippet i eller forbudt (og noen ganger, midt på 1900-tallet, til og med omdøpt etter sensorens innfall) leses som et opprop av filmkunstens største verk:
- Sergei Eisensteins Battleship Potemkin fra 1925 – ble ikke engang sendt inn av produsentene, som kjente fristatens syn på «bolsjevikpropaganda.»
- Alfred Hitchcocks thriller Blackmail fra 1929 – FORBUDT, men senere godkjent med kutt etter anke.
- Mervyn LeRoys musikal Gold Diggers of 1933 fra depresjonsårene – FORBUDT.
- Victor Flemings drama fra den amerikanske borgerkrigen, Gone with the Wind (1939) – godkjent med kutt. Vivien Leigh var kanskje den perfekte sørstatsskjønnheten, men blant annet henvisninger til voldtekt og graviditet ble fjernet. Klager fra USAs ambassadør i Dublin begrenset skadene noe.
- Krigsfilmer led under en streng tolkning av irsk nøytralitet.
- Michael Curtiz’ spionthriller og romanse Casablanca fra 1942 – FORBUDT. Sendt inn på nytt i 1945, men kuttene tok brodden av romansen mellom Humphrey Bogarts og Ingrid Bergmans rollefigurer.
- David Leans varig gripende krigsromanse Brief Encounter fra 1945 – anmelderen kan knapt tenke på den uten tårer – var FORBUDT, og forbudet ble stående etter anke.
- Elvis’ utfordrende dans i Michael Curtiz’ musikal King Creole fra 1958 måtte tåle mange kutt.
- Richard Brooks’ Cat on a Hot Tin Roof (1958) ble klippet i så mange ganger at den anstrengte homoseksuelle/heteroseksuelle spenningen mellom Paul Newman og Elizabeth Taylor mistet all sammenheng.
- Mike Nichols’ Who’s Afraid of Virginia Woolf? fra 1966 – FORBUDT, men senere godkjent med kutt og 21-årsgrense, da Irland endelig innførte aldersklassifisering. Et par år senere ble også hans ikoniske The Graduate forbudt, før den fikk vises etter anke – igjen med kutt.
- Joseph Stricks filmatisering av Ulysses fra 1967 – FORBUDT. Sendt inn på nytt etter de lovfestede sju årene, og forbudt igjen. Først i 2000 fikk den aldersgrense (15A).
- Michelangelo Antonionis Zabriskie Point fra 1970 – FORBUDT.
- Terry Jones’ bibelparodi fra 1979, Monty Pythons Life of Brian, fikk ikke sensoren til å «always look on the bright side of life» – FORBUDT.
- I 1988, som et tegn på at tidene endret seg, ble Martin Scorseses The Last Temptation of Christ sluppet uten kutt og med 18-årsgrense – med den betingelse at ingen slapp inn etter at filmen hadde begynt, slik at publikum ikke kunne stikke innom bare for de siste, kontroversielle scenene.
- I 1994 ble Oliver Stones Natural Born Killers den siste store filmen som ble forbudt, på grunn av den grunnløse volden.
- Innen 2004 hadde tidene definitivt endret seg: Michael Winterbottoms 9 Songs utløste skandale i irsk presse på grunn av de eksplisitte, ekte sexscenene. Likevel slapp sensor John Kelleher – som presenterer og produserer In the Opinion of the Censor – den gjennom uten kutt og med 18-årsgrense.
Filmhistorie på sitt beste
«Det var på tide,» forklarer han, «at Irland forsto at folk må kunne avgjøre selv hva de vil se.» Et system med aldersgrenser hjalp, og etter nesten hundre år med streng kontroll var Irland endelig trygt nok til å slutte seg til flertallet av vestlige, industrialiserte land med en liberal holdning til kunsten.
Under ledelse av Kelleher, og med bidrag fra filmkritikere, historikere, medieveteraner og festivalsjefer, er In the Opinion of the Censor filmens samfunnshistorie på sitt beste.
