Regissørene bak denne dypt provoserende dokumentarfilmen om verden som fengsel forteller at det var frihetsberøvelsen under COVID 19 som vekket interessen deres for straffekolonier. Denne spesielle fengslingsordningen ble innført mot slutten av 1800-tallet. De innsatte soner da dommen ved å fordele tiden mellom cellen og arbeid. I dag kalles ordningen «arbeidsanstalt under åpen himmel», og den er nesten utdødd. Men på den italienske øya Sardinia, som to av regissørene kommer fra, finnes det fortsatt «skjult på nesten utilgjengelige steder, tre av de siste operative straffekoloniene i Europa». Det var der regissørene mener de la merke til en «delvis overlapping mellom den innsatte i straffekolonien og den frie lønnsarbeideren, innvevd i mekanismer av disiplin, kontroll og vold». Synet på fabrikken som en særskilt type fengsel har eksistert siden de tidligste dagene av industriell produksjon, og Chaplins komedie Modern Times er dens universelle gravskrift. Men Gaetano Crivaro, Silvia Perra, Ferruccio Goia og Alberto Diana utvider dette synet radikalt. De lar det omfatte ikke bare fengselsvokterne, men også husdyrene og til og med fuglene og vinden, som vanligvis forbindes med frihet, og forener dem alle i ett felles rop om frihet.
Volden
Filmen består av fire episoder, hver regissert av sin regissør og spilt inn i én av de tre siste aktive straffekoloniene på Sardinia – Isili, Mamone og Is Arenas – samt i straffekolonien på Asinara, som ble stengt i 1998 og i dag er nasjonalpark. I motsetning til lignende prosjekter har regissørene utviklet en felles fortellerform. Den er unik ved at den er langt mer affektiv enn intellektuell, men likevel usedvanlig subtil, og den når seerens dypeste følelser bare ved å holde seg til hverdagsrutinene. Den blodige volden, som i ikoniske opprørsfilmer som The Blood of the Beasts (Le Sang des bêtes), dokumentaren fra 1949 av Georges Franju#, eller Gaspar Noés mer samtidige eksperimentelle kortfilm Carne (1991), brukes til å skildre lidelsene til jordens fordømte, holdes her utenfor. Mer presist er den utelatt som en ellipse i klippet mellom de hvite sauene i buret og vannstrålene som skyller smusset av de grå keramiske flisene på gulvet.
Synet på fabrikken som en særskilt type fengsel har eksistert siden de tidligste dagene av industriell produksjon
Frykten
Volden er undertrykt, og det er også den menneskelige stemmen. Det finnes ingen voice-over. Fangene og vokterne hører vi bare tale når det gjelder arbeidet deres, for eksempel når de teller dyr eller leser opp en inventarliste. Stemmene deres blander seg med andre lyder i ett enkelt lydspor, skapt i fellesskap av levende vesener og maskiner, dyr og mennesker, fanger og voktere, avlsdyr og fugler, damp og vind. Lydene presenteres ikke etter de skillene vi vanligvis bruker for å gi verden mening. Tvert imot fremheves likheten der forskjellen ellers projiseres, og det skaper uventede forbindelser og urovekkende assosiasjoner. Fuglekvitteret i nasjonalparken på Asinara minner om breingen til sauene på gården til #straffekolonien# i Isili. Pipingen fra sensorene som registrerer fangene idet de passerer inngangen til fengselet, skiller seg ikke fra pipingen fra apparatet vokterne bruker for å stemple kortet når de går. Rytmen av ostekrukker som settes på hyllen, blander seg med rytmen av matpakker som sendes fra fange til fange, og den tunge lyden minner om tunge dører som lukkes. Den ulende vinden, menneskenes mekaniske bevegelser, dyrenes skrik og maskiner som (ikke) fungerer, går alle opp i den samme fortellingen, om skjult smerte og undertrykt lengsel. Bildene, som for det meste er bygget opp som et rutenett – enten det er bussen som kjører fangene til kolonien, dyreburet, gitrene foran fengselsvinduene, hyllene med fangenes eiendeler eller overvåkingsskjermene – forsterker inntrykket av innskrenkning og tvang.
Stemmene
Vitnesbyrdene er sjeldne, og stemmene avslører føyelige subjekter. En fange i Is Arenas, som videochatter med familien hjemme, bekymrer seg for dyrenes helse på koloniens gård og vil gjerne se hvordan hjemmet hans har forandret seg mens han har vært borte. Vi hører også to slektninger av fanger i den tidligere straffekolonien på Asinara. I et radioprogram i 1992 fortalte de om hindrene de måtte overvinne for å besøke sine nærmeste, fra høye kostnader til mangel på transportmidler.
Bare én gang hører seerne av In the Penal Colony en opprørsk stemme. Det kan være én eller flere av mennene som roper, mest sannsynlig for at filmteamet skal høre det: «Vi vil ut … Vi er kidnappet … Vi er her uten grunn … For et helvete.» Filmen viser ikke hvem som taler. Av pressematerialet får vi vite at det finnes to kategorier innsatte i koloniene som presenteres. Den første er domfelte som soner fastsatte dommer. De andre er «internerte», fengslet på grunn av sin «påståtte samfunnsfarlighet». De har ingen fastsatt dom, og fengslingen kan forlenges i det uendelige. På livstid.
De har ingen fastsatt dom, og fengslingen kan forlenges i det uendelige. På livstid.
Akusmatisk lyd
Man kan bare gjette at det er disse som gjør opprør. Filmen sier ikke mye om personene den skildrer. Ikke om hvor de kommer fra, ikke om hvilke forbrytelser de er dømt for, og ikke om hvor lenge de må forbli isolert fra verden. Det passer svært godt med måten stemmene presenteres på i denne dokumentaren: vi ser aldri kilden deres. De er det lydteorien kaller akusmatiske lyder. I filmmediet er akusmatisk lyd en lyd som høres uten synlig kilde, og som skaper en følelse av mystikk eller spenning hos seeren. Derfor brukes den i fiksjon, mens stemmen uten synlig kilde i dokumentarfilmen lenge har vært voice-over, en slags halvgudelig subjektivitet som for lengst er gått av moten. Bruken av stemmer, og lyder uten synlig kilde generelt, i filmen om de siste straffekoloniene er derfor svært særegen – den fremkaller mystikk, men også inntrykket av at budskapet kan komme fra mange kilder og kanskje til og med deles av flere subjekter, som et slags kollektivt subjekt.
Ut
Straffekolonier har historisk vært brukt som steder for innesperring og undertrykking av politiske dissidenter. I Italia satt filosofen Antonio Gramsci# i fengsel. Han er kjent for å ha knyttet den gamle verdens død til det som gjerne gjengis som «monstre», i et av brevene sine fra fengselet, skrevet rundt 1930. «Den gamle verden dør, og den nye kjemper for å bli født. Nå er monstrenes tid», lyder den engelske oversettelsen av de berømte ordene. Kanskje er det artikulasjonen av ett slikt monster vi er vitne til i In the Penal Colony: fangene, de innsatte og vokterne, husdyrene og de frittflygende fuglene, maskinene og båtene, dampen og vindene mister sin særegne subjektivitet og smelter sammen i et felles rop om frihet, som varsler det nye som kjemper for å bli født.
