I Caazapá i Paraguay har tyske dommedagsforberedte slått seg ned i et lukket bosettingsområde med den hensikt å bygge et ideelt, selvforsynt samfunn. El Paraíso Verde (Det grønne paradis) hviler på konspirasjonsteorier om romvesener, statlig overvåking og frykt for innvandrere, ressursmangel, vaksiner og skeive. Det er ikke den første kolonialistiske drømmen om en forvridd utopi i Paraguay: På slutten av 1800-tallet, et stykke nord for Caazapá, forsøkte Elisabeth Förster-Nietzsche, søsteren til filosofen Friedrich Nietzsche og en inderlig nasjonalist, å grunnlegge en koloni som skulle være et bedre Tyskland. Hun gjorde det sammen med ektemannen, som endte med å ta sitt eget liv der, og forsøket mislyktes midt i voksende gjeld. Livet i El Paraíso Verde, mens fellesskapet slites i stykker av beskyldninger om svindel, skildres i Around Paradise, som vises på Thessaloniki International Documentary Festival i Hellas etter verdenspremieren på Berlinale. Den urovekkende filmen belyser en tenkemåte som har kommet tilbake med full tyngde i Europa og andre steder siden covid-19-pandemien, i takt med at økende global utrygghet gir næring til radikale forsøk på å skape en ny orden langt unna myndighetenes innsyn.
Dommedagsforberedte
Regissør Yulia Lokshina, som er født i Moskva, men har studert i Tyskland, er tydelig opptatt av hvordan makten rettferdiggjør seg selv, sår sine ideer og utøver kontroll. Hennes forrige film, Active Vocabulary (2025), var en gjenskaping i et tysk klasserom av hvordan en lærer i Russland ble angitt av en elev for å ha kritisert invasjonen av Ukraina. I Around Paradise har hun vunnet så stor tillit hos grunnleggerne av bosettingen, Erwin og Sylvia, og barna deres, at vi slippes inn i hjemmet deres mens de snakker om det de alle ser på som sitt daglige arbeid: å snakke med dyr og fjerne svartekunstangrep og romvesensendere som de er sikre på forandrer menneskers oppfatning. At de er villige til å legge ut om tankene sine, er kanskje ikke så overraskende, siden de er en del av en vilter nettindustri som blander alternativ velvære med randsoneteorier om politikk. I strømmede seminarer selger de påstanden om at kreft og andre sykdommer bare sitter i hodet, og at menneskekroppen i prinsippet kan leve evig. Den ledige, trygge måten de forklarer sitt besynderlige verdensbilde på, som kan spre seg som kreftceller uten motstand i denne boblen avskåret fra omverdenen, er alarmerende for den som tenker vitenskapelig.
Den urovekkende filmen belyser en tenkemåte som har kommet tilbake med full tyngde i Europa og andre steder siden covid-19-pandemien
Myter og sagn
De lokale innbyggerne i Paraguay blir av dette tyske nybyggersamfunnet betraktet som en bagatell eller en sjenanse, med all den forakten imperialistiske fordommer kan oppbringe. Lokshina passer på ikke å avfeie dem på samme måte. Hun balanserer scenene inne i husene i El Paraíso Verde med tid sammen med Will og Yohana, to studenter som prøver å tjene til livets opphold og bygge seg en framtid i denne fattige regionen med få muligheter. De undersøker severdigheter som kan gi dem arbeid som turistguider, og de merkelige sagnene som har vokst fram gjennom århundrer med kolonialisme siden byen ble grunnlagt av fransiskanermunken og misjonæren Luis de Bolaños, gir stoff til mange slående historier, blant dem rykter om underjordiske tunneler han skal ha brukt. Én guaranimyte får særlig stor plass i filmen: den om Yasy Yateré, et skogsvesen som ser ut som et blondt barn med en bleikhet som minner om månesilke, og som kan forvandle seg til en gjøk for å komme tett på barn og sjarmere dem. Det går også en myte om at nazistene som kom til Paraguay på 1930-tallet, der partiet hadde fotfeste, var like besatt av fuglekikking og jakt.
Alt handler om penger
Her har kanskje ingen monopol på merkelige trossystemer, i en film som forstår at magi og mytedannelse hører med til det å være menneske. Lokshina foretrekker å observere og la oss trekke våre egne slutninger av strømmen av fortellinger og påstander, i stedet for å legge fram sitt eget syn med løftet pekefinger. Likevel oppfordrer hun oss ikke til å mene at kvakksalveri bare er et spørsmål om perspektiv. De reelle skadene fra kolonier som El Paraíso Verde blir i stor grad stående usagt, men at stedet er et falleferdig bedrageri som snylter på de ærlige, går fram av hvordan sammenholdet slites i stykker innenfra. Nye nybyggere taper enorme summer uten tegn til det lovte utbyttet, og de fortvilte beskyldningene om svindel mot Erwin og Sylvia faller for døve ører. Til syvende og sist handler det visstnok kynisk nok om penger for grunnleggerne, som lurer tilhengerne i stedet for å ta vare på dem. Sparepengene deres bekoster familiens bekvemme tilværelse tett på latinamerikansk natur og langt unna tilsynsmyndighetenes blikk.
