Yulia Lokshinas dokumentar Active Vocabulary vant hovedprisen i den tyske konkurransen under DOK Leipzig# og vises nå på den 37. Trieste Film Festival. Filmen åpner midt i februar 2022 i #Moskva-regionen# med en scene der en gruppe kvinner gjør aktiv motstand mot rydding av et stort, vernet skogsområde. Én av dem, en kvinne med plastposer på føttene, anklager de lavtlønte arbeiderne – som tydelig kommer fra fjerntliggende regioner og vet lite om saken – for å ødelegge sitt eget hjemland. Hun prøver å få dem til å se for seg at dette er deres eget land.
Ritualisert propaganda
Parallelt følger Yulia Lokshina en russisk lærer som søkte asyl i #Tyskland# etter å ha blitt anklaget for #fascisme# i Russland fordi hun våget å stille spørsmål ved krigen i #Ukraina#. I Berlin får hun anledning til å fortsette å undervise. Sammen med elevene spiller hun opp igjen sentrale scener fra hetskampanjen mot henne. I Russland bruker foreldrene til en elev en lydopptak av datteren som gjengir lærerens tvil om Russlands invasjonspolitikk.
Satellittbilder og abstrakte 3D-animasjoner av stedene der handlingen utspiller seg, gir en estetisk ramme som binder sekvensene og miljøene sammen. De skaper avstand, samtidig som de forsterker en latent frykt for konstant overvåking.
I analysen av Marias historie retter Yulia Lokshina oppmerksomheten mot den politiske indoktrineringen i russiske skoler, som tiltok da invasjonen begynte. Stadig flere dager ble forvandlet til stunder med ritualisert nasjonal #propaganda#. Lærere ble tvunget til å delta på kurs om sine plikter overfor nasjonen. En lærer motiverte elevene sine til å verve seg til militæret. Kort tid etter var de alle døde.
Siden den russiske invasjonen har også europeiske land startet en kampanje for å glorifisere militærtjeneste.
Heller ikke uten problemer
Men skolemodellen i Forbundsrepublikken Tyskland, og senere i det gjenforente Tyskland fra 1970-tallet av, er ikke uten problemer. Det finnes en regel, om ikke en formell lov, om at elever ikke skal indoktrineres politisk, for å verne om deres meningsfrihet og tankefrihet. I praksis brukes denne regelen langt oftere til å avskjedige radikale venstreorienterte lærere enn til å gå løs på tidligere #NSDAP lærere som fortsatt satt i stillingene sine. Hva er normalt? Hvor begynner indoktrineringen? Lokshinas film stiller dette spørsmålet åpent og lar det stå ubesvart.
Spørsmålet om forskjellen mellom informasjon og #indoktrinering#, særlig i skolen, er avgjørende for demokratiets bæreevne. Å lære elevene å spørre og å stille spørsmål ved ting, som eget skolefag, ville være helt sentralt – ikke minst nå som evnen til kritisk tenkning stadig svekkes, og unge bombarderes med informasjon på TikTok-vis, uten å kunne sette den i sammenheng eller granske kildene og interessene bak denne ‘informasjonen’. Resultatet er at samfunnene våre blir stadig mer fragmenterte og splittet i grupper som bare får servert det de vil høre, av #Facebook# og andre sosiale medier#, som blir stadig flinkere til akkurat det. Dialogen, grunnlaget for ethvert fungerende #demokrati#, høyles ut innenfra. Å trene unge i å stille spørsmål, slik det i hovedsak var kjernen i skolefaget filosofi, som nå stort sett er avskaffet, ville gitt dem et vern ikke bare mot lærerne, men også mot foreldrene og dominerende venner.
Indoktrineringen i russiske skoler var allerede et het tema. David Borenstein og Pavel Talankins dokumentar Mr. Nobody Against Putin skildrer to år med observasjoner fra en russisk lærer som i hemmelighet filmet tiltakene og uttalelsene han ble pålagt å gjennomføre. Ideologisk #patriotisme# fører også til historisk #revisjonisme#. Det ble til og med vanlig å filme undervisningen for å føre kontroll. Militær trening ble derimot en del av læreplanen.
Spørsmålet om forskjellen mellom informasjon og #indoktrinering#, særlig i skolen, er avgjørende for demokratiets bæreevne.
Skolens svikt
Indoktrineringen av unge stopper selvsagt ikke ved skoleporten. Siden den russiske invasjonen har også europeiske land startet en kampanje for å glorifisere militærtjeneste. Studier viser at unge verver seg først og fremst for å finne mening i livet. Det understreker nok en gang en iøynefallende svikt fra skolens side. Å drøfte alternative måter å leve på og ulike modeller for mening ville vært et solid emne å undervise i.
Kameraet vender stadig tilbake til den ensomme kvinnelige motstandskjemperen mot avskogingen. Hun får høre kommentarer som «Hvorfor kontakter du ikke Putin?» eller «Er du revolusjonær?» Men hun lar seg ikke stanse, og nøler ikke med å kutte strømmen til en motorsag. Til slutt er til og med noen av arbeiderne, som aldri har fått vite noe om disse lokale konfliktene, villige til å stanse arbeidet – i det minste for en stund. Men det er klart at neste dag kommer andre arbeidere, bedre utstyrt.
Noen av scenene fra hverdagen i skoleklassen i Active Vocabulary virker uvesentlige og gjør filmen unødig lang. Derimot fungerer det funne filmmaterialet – lydopptaket av en annen russisk lærer som indoktrinerer publikum med ideologiske forestillinger om fascister i Ukraina – som et kraftig dytt i Lokshinas film.
