Kampen til vanlige belarusere for å frigjøre landet fra jerngrepet til en tidligere kolkhoseleder, ikke akkurat kjent for sin fintfølelse eller sans for det fine i livet, har nesten forsvunnet fra radaren til de store mediene i Vest-Europa.
Sommeren 2020 veltet belarusere ut i gatene i hovedstaden Minsk og over hele landet i en bølge av entusiastiske demokratidemonstrasjoner. De protesterte mot enda et falsifisert valgresultat under ‘Lukasuka’ (et ganske grovt og nedsettende økenavn på Aleksandr Grigorjevitsj, ved makten siden 1994). Demonstrasjonene vekket et folk som i tiår hadde levd i en kvasisovjetisk stat.
Protestene ble slått ned med den vanlige ekstreme volden. Titusener flyktet, ble fengslet eller ble deportert uten dokumenter. Den ledende opposisjonsaktivisten Marina Kolesnikova, som nå lever i eksil i Tyskland, ble kjørt til grensen, men rev i stykker passet sitt i nøytralsonen og ble ført tilbake for å forsvare seg i retten. Hun ble dømt for blant annet sammensvergelse for å gripe makten, og fikk 11 års fengsel. Etter internasjonalt press ble hun løslatt sammen med 122 andre politiske fanger i en avtale meglet av USA. Mer enn tusen andre belarusiske demokratiaktivister sitter fortsatt i fengsel.
Kutsila, som har bodd i Łódź i Polen siden 2021, dykker ned i historiene til bare en liten håndfull av disse «politiske» – gjenkjennelige i de dystre belarusiske fengslene på de gule merkene på fangeuniformene.
Letters from a Silenced Country åpner med brevene fra moren til en 50 år gammel aktivist, hvis tilsynelatende grenseløse optimisme bokstavelig talt blir banket ut av ham. Det er ingen spoiler å si at han ender som død; hvem kan overleve slik jevnlig fysisk avstraffelse fra de bøllene og håndlangerne som går for å være fengselsvoktere i dette gudsforlatte landet, klemt mellom Russland i øst og Polen i vest?
Døden hans, sett i overvåkingsopptak der han synker sammen på gulvet i den spartanske cellen med hodet bandasjert etter en grov juling dagen før, er forferdelig å se.
Verre skal det bli.
Hvordan regissøren har klart å få tak i video filmet av belarusiske KGB-offiserer (ja, de kaller fortsatt det hemmelige politiet KGB der; i Russland går det gamle bandittgjengen under navnet FSB – Den føderale sikkerhetstjenesten, ikke Komiteen for statssikkerhet), vet bare himmelen – men forsøket på å pågripe en regimemotstander, identifisert flere måneder etter gateprotestene i 2020, går fryktelig galt. Den unge mannen er fast bestemt på ikke å la seg hente fra leiligheten sin. På mobilopptak fra hjemmet, som Kutsila også har funnet, løfter han en hagle idet KGB-mennene sparker inn døren etter gjentatte, ignorerte krav om å «åpne opp». Den første mannen blir skutt ned av et skudd fra begge løp, det vises i opptakene. Blodig og stønnende blir han dratt tilbake av kameratene, som nå har våpnene klare og er livredde, og etterlater store, knallrøde blodstriper over flisegulvet. Målet for «etterforskningen» dør i skuddvekslingen som følger.
Ubehagelig og presserende filmskaping fra en regissør som er fast bestemt på å sette Belarus og folkets nød tilbake på den globale dagsordenen.
De animerte tegningene til en svært ung kvinne (19 år da hun ble arrestert og dømt for sitt tilsynelatende undergravende ønske om å leve et normalt, fritt liv) tar seerne med inn i det belarusiske Gulag. Dystre bilder av grå og grusete celler, bebodd av grå og grusete skikkelser, selv når kvinnene hun deler fengselsopphold med, er tegnet animert, nakne og dusjende.
Hun syr kamuflerte militær- og politiuniformer – et nesten ulønnet arbeid som i praksis er slavearbeid, og som hun og de andre kvinnelige fangene tvinges til. Det gir henne stjålne øyeblikk av passiv motstand: hun skisserer små tegninger som hun legger ved brevene hun får lov til å sende hjem.
Men til slutt blir også den lille innrømmelsen forbudt: kunst truer den tynnhudede Lukasuka og må forbys, revet i filler av dystre fengselssensorer, fremstilt som et allestedsnærværende Saurons øye som svever over mange av de animerte scenene.
Som fri
Regissøren avslutter med historien om en tidligere belarusisk politietterforsker (fra Criminal Investigation Department). Forstyrret av det han var vitne til under protestene i 2020, vender han seg mot sin gamle verden av lydighet og blindhet for urettferdighetene i Lukasukas Belarus, og blir en høylytt motstander av regimet. Det faller ikke i god jord hos de gamle kollegene, og trusler mot ham og familien begynner. Han flykter til Russland, men blir deportert da hans nylige regimekritiske fortid innhenter ham (han hevder at russisk politi rett og slett ikke visste hva de skulle gjøre med ham). Ved grensen klarer han å rømme, og etter en lang vandring tilbake gjennom Belarus og over grensen til Polen via Białowieża-skogen – restene av den enorme urskogen som en gang strakte seg over hele den europeiske sletten – dukker han opp i Warszawa.
Polske myndigheter nærer mistanke, og vi ser ham bli avhørt for å bekrefte historien hans – de vil sjekke at han ikke er en femtekolonnist. Tilsynelatende godkjent driver han i dag en omfattende granskingsplattform mot regimet. Han finner opptak fra det belarusiske fengselsvesenet og identifiserer de brutale bøllene som styrer det (både menn og kvinner), for å forberede nødvendig bevismateriale til senere – når Belarus er et fritt land – slik at disse menneskene, som han mener er avskum, ikke skal slippe unna den rettferdigheten han er sikker på kommer.
Letters from a Silenced Country – som ble vist utenfor konkurranse på filmfestivalen i Venezia i september – er ubehagelig og presserende filmskaping fra en regissør som er fast bestemt på å sette Belarus og folkets nød tilbake på den globale dagsordenen.
