<em>Shifting Baselines</em>

Jeg innrømmer det: Perspektivet jeg så denne filmen fra, er spesielt. For meg er biler en håpløst utdatert teknologi, siden jeg som barn trodde vi ville reise med teleportering når jeg ble stor. Jeg forstår hovedpersonene: romjunkier som siden 2018 har flyttet til Boca Chica, en kystby i Sør-Texas, etter at Elon Musk gjorde den til hovedkvarter for SpaceX. De kommer for å se oppskytingene av romskipene og drømme om å bli en interplanetarisk art. Men jeg anbefaler på det varmeste å se filmen ikke som en feiring, men som en alvorlig påminnelse om at vi et sted på veien mot vår barndoms lyse fremtid gikk oss vill.

Fra drømmer til mareritt

Det står selvsagt om mer enn barndomsdrømmene våre. Vi står midt i sammenbruddet av fremskrittstanken, som har drevet menneskehetens historie i århundrer. Julien Elie dissekerer denne situasjonen med beundringsverdig presisjon, skarphet og til og med humor – eller snarere ironi. Tenk for eksempel på begeistringen til romjunkiene, som på skjermer følger det de kom for å se live. Han gjør det på mange ulike måter, fra den dystre svart-hvitt-estetikken som minner om den postapokalyptiske stemningen Chris Marker foreviget i La Jetée, til de minste detaljene i «mise en scène», som det første bildet etter åpningstekstene: et langt, kjedelig gjerde med et skilt som viser at det er privat eiendom.

…et sted på veien mot vår barndoms lyse fremtid gikk vi oss vill.

Innovasjon som eiendom

Vitenskapen er nå misbrukt på utallige måter. Den har drevet alle slags misantropiske og kvinnefiendtlige ideer og bevegelser, fra vaksinemotstandere til mannosfæren. Det er flere grunner til dette, men en av de viktigste er privatiseringen av forskningen, som la innovasjonen under kommersielle interesser. Jeg husker tider da vitenskapsteoretikere advarte om at man ikke kan sette et mål for innovasjon eller føre den inn i en forretningsplan. Så lenge forskerne var offentlig finansiert, åpnet det i det minste for mer samfunnsorientert forskning. Men den offentlige finansieringen – ikke bare av vitenskap, men også av helse, utdanning og annen offentlig infrastruktur – er blitt skåret ned de siste tiårene. Resultatet er at offentligheten er helt avskåret fra vitenskapelig forskning og teknologisk utvikling. Så fikk vi den såkalte kunstige intelligensen, som bruker datamaskiner til kreative aktiviteter, mens menneskene sitter igjen med det harde fysiske arbeidet.

Et endret perspektiv

For ikke lenge siden drømte vi om at maskinene skulle gjøre det harde arbeidet, mens vi mennesker fikk være frie til å leke og skape. Nå har dette minnet bleknet. Shifting Baselines viser oss dette tragiske tapet av perspektiv. Romskip sendes til Mars mens jorden herjes av kriger og folkemord. Men disse romreisene henger også direkte sammen med ulike former for miljøskade. Ornitologer advarer om at sjeldne fuglearter utryddes. Fiskere melder at fisken de får i havet, blir stadig mindre. Forskere understreker at satellittene fra Starlink (et satellittbasert internettnettverk drevet av SpaceX, som bruker tusenvis av små satellitter) varer i fem år og deretter bare blir værende og drive rundt. Astrofysikere er bekymret for «Kessler-syndromet»: kollisjoner mellom romsøppel som kan utløse en kjedereaksjon og ødelegge alt.

Grenseland

Alle disse advarslene har en surrealistisk understrøm. Årsaken forklares delvis av tittelen. Begrepet shifting baselines, et økologisk begrep, presenteres i filmen av marinbiologen Daniel Pauly. Ting endrer seg før vi merker det. Vi klarer ikke å forestille oss den virkeligheten som faktisk fantes. Det betyr at hver generasjon arver et mer forringet miljø, men godtar det som den nye «normalen». Likevel avslører Shifting Baselines denne antatte normalen som alt annet enn normal, på sammensatte måter gjennom hele filmen: fra den originale musikken, komponert av Mimi Allard, til bildene av barn i havet og fugler på stranden, av politibiler ved havkanten og ufo-lignende konstruksjoner som overvåker ørkenen. Bilder med unnvikende, glidende meninger i grenseland. Ubehagelige bilder. Mange har advart om at vitenskap og teknologi i dag utvikler seg raskere enn noensinne, men aldri før i historien har vanlige folk vært så dårlig informert om denne utviklingen. Denne minimalistiske dokumentaren formidler ikke bare hvor ødeleggende rask teknologisk utvikling er for planeten vår, men gjør også følelsen av at noe har gått fryktelig galt nesten håndgripelig.