Miljødokumentarene er et felt i vekst, og kameraet vender oftest blikket mot det som er igjen etter katastrofen. Den innrammes som en skremmende advarsel og en presserende oppfordring til handling. Langt sjeldnere dveler det ved dem som vier livet til å forstå og forhindre slike kriser. Den svenske regissøren Nathan Grossmans filmografi hører klart hjemme i denne siste tradisjonen. Etter portrettfilmen I Am Greta kommer Grossman med Climate in Therapy, som vises i seksjonen «Testimonies» på Ji.hlava IDFF#. Ideen er påfallende enkel og samtidig dypt avslørende: å dokumentere en gruppeterapitime for klimaforskere. Filmen er en klok og menneskelig invitasjon til å møte mennesker med en klimaangst som er nedslående overbevisende. De ser fremtiden gjennom den kalde klarheten i pessimistiske statistikker og grafer, som de fleste helst unngår å se i øynene, enn si forstå.
En tilnærming inspirert av gestaltterapi
«Det finnes 20 000 klimaforskere på jorden, og mange av dem har aldri snakket om følelsene sine knyttet til klimaet. Vi inviterte sju av dem til gruppeterapi», lyder åpningsteksten. Filmen begynner med travle forberedelser til den første terapidagen – filmteamet rigger lys, bagelene i cateringkroken holdes varme, terapeuten går fram og tilbake i rommet. I voice-overen forteller han at han gruer seg til dagen, for pasientene er «helvetes smarte».
Det er et vitenskapelig bevist faktum at menneskeheten må oppnå #karbonnøytralitet# innen 2050 for å avverge katastrofen. Et annet vitenskapelig bevist faktum er at den som stadig arbeider med tungt stoff uten noen form for psykologisk støtte, uvegerlig får den psykiske helsen# nedbrutt. Som de som arbeider med OSINT og må gjennomgå opptak av krigsforbrytelser, er det for forskerne de endeløse diagrammene og tallene som tallfester planetens dystre fremtid, som utgjør det grafiske «innholdet». Fra de første minuttene av timen forsøker terapeuten å dempe spenningen og skape kontakt. Gjennom hans blikk kan vi begynne å krysse av for tegn på psykiske belastninger blant deltakerne: mange kommer seg ikke ut av den profesjonelle tankegangen og krever straks struktur og målbare resultater av terapien; én forsker beskriver følelser som «noe irrasjonelt» hvis de ikke rettes mot handling; en annen innrømmer en utålmodighet som tærer på forholdet til familie og slektninger; en tredje skjuler ofte yrket sitt helt når han er blant folk. Det som forener dem, og som nærmest kan kjennes i luften, er byrden ved å leve i en tilstand av kronisk undertrykkelse, fanget i angstsykluser over en truende miljøkatastrofe, omgitt av et system som er maktesløst når det gjelder å støtte dem.
Gruppeterapien følger en tilnærming inspirert av gestaltterapi, utformet for å gå løs på dype #traumer# – gi sinnet en form, slippe løs undertrykte følelser, konfrontere indre konflikter og kartlegge grensene for egne evner. Etter at deltakerne har tegnet sin største frykt for jorden, setter terapeuten i gang en sterk øvelse: han plasserer en stol midt i rommet og ber dem forestille seg et barn fra år 2050. Hva ville du sagt til det? Gjennom bølger av fornektelse og selvtvil kommer tårene, og med dem innrømmelsen av at de har gjort alt de kunne.
mange kommer seg ikke ut av den profesjonelle tankegangen
Et terapeutisk rom
Climate in Therapy vekker også en refleksjon over metoden, nærmere bestemt over kameraets nærvær i et faktisk terapirom. Her er det privatliv og åpenhet som er rettesnorene, og bevisstheten om å bli filmet vil uunngåelig prege den siste. Dette etiske paradokset har lenge hjemsøkt dokumentarfilmen, men her later det til å bli løst gjennom filmskaperens egen identitet: Nathan Grossman har viet karrieren til miljøfortellinger, og kanskje er hans nærvær, ja til og med hans indirekte deltakelse i terapien, like nødvendig for ham som for dem han filmer.
Selv om filmen offisielt kalles en «observerende» dokumentar, motsetter den seg heller en så streng merkelapp. Grossman bruker musikk og klipping rikelig, og begge forsterker den allerede ladede stemningen i rommet. Mellom øktene driver det håndholdte kameraet ut i korridorene og snapper opp private øyeblikk – forskernes ensomme gange fram og tilbake, terapeutens stille forberedelser. Men den kanskje estetisk mest presise beslutningen ligger i filmens oppbygning som helhet: med sine 64 minutter svarer den til lengden på en gjennomsnittlig, vellykket terapitime – den begynner med nervøs spenning, går gjennom smertefull åpenhet og utløsning og ender i et lettelsens utpust.
Hvordan mister dere ikke håpet?
«Hvordan mister dere ikke håpet?» – mot slutten stiller terapeuten et spørsmål som gjenlyder fra filmens begynnelse. Han sammenligner forskerne med redningshundene etter 11. september, som ble deprimerte fordi de bare fant livløse kropper. Spørsmålet søker ikke et svar, men er en skjør oppmuntring til forskere hvis kjærlighet til kunnskap har viklet seg inn i fortvilelse. Bak denne replikkvekslingen ligger en dypere kritikk av et institusjonelt system som ikke bare unnlater å handle overfor den forestående katastrofen, men også mangler enhver struktur for psykologisk støtte til dem som har viet livet til å advare oss om den.
Slik det passer seg for en terapeutisk form kunne ikke Climate in Therapy ende uten et snev av forsiktig optimisme, selv om den kommer med hensikt og som en behagelig overraskelse. Rulleteksten avslører, helt bokstavelig, en akademisk rapport med tittelen ‘Safe Spaces’ and Community Building for Climate Scientists, Exploring Emotions Through a Case Study – det vitenskapelige resultatet av denne gruppeøkten og dermed av selve filmen. Hvis verdens regjeringer fortsetter å overse virkeligheten av en katastrofe som nærmer seg, kan man i det minste tilby hjelp til dem som gjorde alt de kunne.
