«Verden er allerede på vei inn i transhumanismens tidsalder … og snart er jeg kanskje den eneste som er igjen.»
Death of Death antyder at verden allerede er på vei inn i en transhumanistisk tidsalder, en epoke der følelsesmessig selvkontroll, udødelighet og radikalt lang levetid forestilles som oppnåelige superkrefter. En selvironisk fortellerstemme leder oss gjennom temaene, ledsaget av et kjølig lydspor av jazz, elektro og pop av den tsjekkiske komponisten Michal Rataj. Det er musikken som gir filmen den riktige, skøyeraktige lekenheten og løfter den over ren reportasje. Filmen lar det mest interessante spørsmålet ligge, nemlig hvordan lang levetid kan prege fremtidens maktstrukturer, og blir dermed først og fremst en underholdende reise. Her møter vi gründere og forskere som hevder at døden er en evolusjonær feil vi kanskje kan reversere. Fortellerstemmens ironiske humor og musikkens innebygde kommentarer gjør filmen severdig. Den gir oss en introduksjon til en bisarr og voksende medisinsk-teknologisk industri som jakter på udødelighet.
Regissør Dāvis Sīmanis innrømmer tidlig at han ikke engang er sikker på hva filmen hans handler om: udødelighet, anti-aldring, dødsangst? Usikkerheten blir en del av fortellingen. Filmens oppbygning speiler hans spørrende sinn og beveger seg mellom personer, noen i USA, andre i Russland, som både er visjonære og eksentriske.
ATP
Zoltan Istvan, presidentkandidat for American Transhumanist Party, har et klart politisk budskap: Hvorfor bruke penger på militæret når vi kan bruke dem på bedre helse? Dessuten bør alle ha rett til å leve evig. For ham er udødelighet ingen fjern drøm, men et samfunnsprosjekt. Han vil bytte ut organer med syntetiske, forynge kroppen med stamcelleterapi og forfølge enhver teknologisk vei – biologisk, digital, mekanisk – som kan gi mennesker en vei ut av dødeligheten. Hvis bevisstheten en dag kan lastes opp i skyen, mener han at samfunnet har en etisk plikt til å gjøre det. Overbevisningen hans er så absolutt at han ikke kan forestille seg å dø.
Flere av de intervjuede nevner «de sju aldringsproblemene» som må løses for å hindre døden, de fleste av dem biomedisinske. På et tidspunkt spør filmskaperen om menneskehetens besettelse av lang levetid drives mindre av vitenskap enn av angstlidelser, frykt for aldring og uvilje mot å godta dødeligheten.
I Russland har fascinasjonen for oppstandelse gamle røtter: Lenins hjerne ble skåret opp i tusenvis av biter i håp om at den en dag kunne settes sammen igjen og foryngres. I dag blomstrer nye fantasier i private kryogene anlegg i utkanten av Moskva. Dusinvis av kropper, blant dem noen kjæledyr, oppbevares opp ned i metallbeholdere og venter på en fremtidig gjenopplivning. Landsbyboere i nærheten protesterer mot det de kaller «liklageret», redde for at de frosne kroppene en dag skal vende tilbake som zombier.
Dusinvis av kropper, blant dem noen kjæledyr, oppbevares opp ned i metallbeholdere og venter på en fremtidig gjenopplivning.
Begravelsesmote
En rekke scener viser en «nekropolis-utstilling» med moteshow for begravelser og prøveligging i likkister – tegn på en kultur som både er livredd døden og besatt av den. Russiske forlag gir ut titler som Death Must Die, mens regjeringen samtidig sørger over falne soldater i «Det udødelige regiment»-paradene og kunngjør et nasjonalt anti-aldringsinitiativ. Ironien er smertefull: Vladimir Putin annonserer et prosjekt mot alderdom i samme øyeblikk som krigen hans i Ukraina tar livet av tusenvis av mennesker.
Tilbake i USA setter selskaper som Alcor sitt håp til kryonikk og hevder at ekstremt lave temperaturer kan bevare hjernen til nye kropper er tilgjengelige. Anleggene deres oppbevarer menneskelige levninger i metallbeholdere. Pasientene minnes på veggene, og identiteten deres er redusert til fotografier på kalde flater.
Evolusjonsbiologen Michael Rose beskriver aldring som tap av tilpasning: ikke molekylær skade, men øyeblikket da naturlig utvalg slutter å bry seg om voksne kropper. Han tror vi snart vil kunne «stille om» aldringen og rutinemessig stanse den i slutten av førtiårene. Andre vender seg mot dyremodeller, som maneter som kan gå tilbake til tidligere livsstadier, eller teknologier som kobler robotkomponenter til menneskers nervesystem. Forskere i Oxford demonstrerer implantert elektronikk og snakker om fremtidige nettverk av sammenkoblede hjerner. Mulighetene er enorme, og kappløpet er i gang. Jeg er ikke i tvil om at avansert medisinsk behandling i nær fremtid vil se ganske annerledes ut enn det vi tilbys i dag.
Det filmen derimot ikke nevner, er hvordan dette kan virke inn på maktstrukturene. Hvem er det egentlig udødeligheten bygges for? Den israelske historikeren og filosofen Yuval Noah Harari stilte spørsmålet i bestselgeren Homo Deus: A Brief History of Tomorrow (2017), der han hevder at døden bare er et teknisk problem. Rikere land prioriterer allerede teknologi for lang levetid foran grunnleggende helsetjenester. Det åpner for et fremtidig skille mellom teknologisk forbedrede eliter og resten av verdens befolkning, som fortsatt sliter med sult og manglende tilgang til medisinsk hjelp. Hvis flertallet ikke har råd til grunnleggende behandling, hvordan skal de da noen gang få råd til å doble eller tredoble levetiden?
Biologisk ulikhet
I bokens avsluttende kapitler spekulerer Harari i at fremskritt innen bioteknologi, integrering av KI og kybernetisk forbedring kan føre til et dypt biologisk skille innad i menneskeheten. En liten elite kan bli genmodifisert, biologisk optimalisert og stadig tettere integrert med KI eller nevroteknologi, og kanskje få lengre liv, høyere intelligens og overlegne fysiske evner. Flertallet kan i mellomtiden forbli uforbedrede, helt vanlige biologiske mennesker med kortere liv, færre evner og stadig mindre økonomisk betydning. Den virkelige faren, hevder Harari, er at ulikheten ikke lenger bare ville være sosial eller økonomisk, men biologisk. Mens tidligere eliter rettferdiggjorde sin dominans med religion eller ideologi, kan fremtidens eliter begrunne overlegenheten sin med teknologisk forbedring. En slik utvikling ville ikke bare bety et dypere klasseskille, men at noe som likner to ulike arter av mennesker, vokser fram.
