Death of Death, den nyeste dokumentarfilmen av den latviske regissøren og manusforfatteren Dāvis Sīmanis, som hadde verdenspremiere på Ji.hlava IDFF# 2025, er et bevis på at vi virkelig lever i interessante tider. Filmen ble unnfanget lenge før 2022, da den første #ChatGPT# og andre store forbrukerprogrammer basert på store språkmodeller ble lansert. På bare et par år har KI blitt det tekniske objektet som står i sentrum for moteriktig finansspekulasjon og mystifisering, og det har også en sentral plass i Death of Death. Vi ser til og med Grace, en av de første humanoide robotene skapt av KI-forskeren Ben Goertzel, forsikre skaperen sin om at hun vil hjelpe ham med å oppnå udødelighet.
Digital schizofreni
Sīmanis leverer ikke dette løftet uten forbehold. Et viktig element i Graces troverdighet er samtalen mellom Ben og Grace tidligere i filmen, da bevisstheten hennes tas opp, altså spørsmålet om KI kan tenke. Det minner om ideene til den franske filosofen Anne Alombert#, som hevder at selve fokuset på det kognitive perspektivet er en del av KI-problemet. Hun kaller denne rådende holdningen til KI en kulturell «schizofreni» mellom kapitalo-transhumanister og dem som er kritiske til KI i menneskelivets hellige navn. Mer kritisk enn spørsmålet om KI-bevissthet er likevel en krise i sinnet, der sosiale, oppmerksomhetsmessige og psykiske energier blir grenser som kan utnyttes maksimalt for å skape verdi. Det som står på spill, er derfor ikke bare frykt for automatisering og transhumanistiske fantasier, men en ytterligere proletarisering av sinnets liv.
Det som står på spill, er derfor ikke bare frykt for automatisering og transhumanistiske fantasier, men en ytterligere proletarisering av sinnets liv.
En krise i sinnet
Temaet i Death of Death er unnvikende. Regissørens voice-over følger filmen fra begynnelse til slutt, og han hevder selv at han ikke vet helt hva filmen handler om. Samtidig dokumenterer Death of Death definitivt, på en treffende og overbevisende måte, den proletariseringen av sinnet som Alombert viser til, også gjennom filmens skiftende fokus. Jeg tenker for eksempel på Gunther von Hagens’ skulpturer av menneskekropper, satt sammen av bein og kjøtt uten hud, som ifølge Sīmanis vekker til live «frykten vår for det kalde liket». Eller på den kistformede Immortality Bus, som Zoltan Istvan, grunnleggeren av det USA-baserte Transhumanist partiet, la ut på en reise med tvers over landet, fra San Francisco til Capitol Hill i Washington D.C., for å levere Transhumanist Bill of Rights, med hovedtanken at udødelighet er en grunnleggende borgerrett.
Transhumanisme
Ifølge Istvan kan vi overvinne døden på flere måter: ved å erstatte svekkede organer med syntetiske, ved å bruke #stamceller#, eller ved å skanne de delene av hjernen som skaper bevissthet og laste dem opp i en maskin. Men vi vet ikke hvilken som vil fungere, så han mener at «samfunnet må prøve alle sammen». Istvan erklærte sitt kandidatur til USAs president ved presidentvalget i 2016, men som Wikipedia påpeker, var han ikke på stemmeseddelen i noen delstat og fikk 95 påskrevne stemmer i to delstater. Sīmanis viser ham mens han forsøker å feste arket med Transhumanist Bill of Rights til veggene på Capitol Hill med teip – forgjeves. Forestillingen om teknologi som en forlengelse av menneskekroppen er en av de mest utbredte teknologiteoriene. Fra dette perspektivet kan vi, på samme måte som teknologier som biler, fly og kruttet gjorde det mulig for mennesker å overvinne avstander utover sine naturlige evner, i dag forvente at KI og/eller andre teknologier vil overvinne døden som livets naturlige grense. I dagens krise i sinnet har imidlertid selve døden blitt en grense som kan utnyttes maksimalt for å skape verdi.
Forestillingen om teknologi som en forlengelse av menneskekroppen er en av de mest utbredte teknologiteoriene.
Is og krig
Gjennom Death of Death møter vi ulike personligheter, som biohackingguruen og lang-levetid-eksperten Teemu Arina#, som hevder at folk er livredde for døden og ikke tør å se sin egen dødelighet i øynene. De takler det ved å prøve å leve evig, og de har mange måter å gjøre det på. De kan få råd om matvalg, trening og kosttilskudd. For dem som allerede er døde, finnes kryonikk. I en privat hangar rett utenfor Moskva ligger et depot med lik av mennesker, men også av kjæledyrene deres, og i noen tilfeller bare hjernen til dyrene, som er behandlet med lave temperaturer fordi det hindrer at informasjonen i hjernen går tapt. Ifølge kryonikerne er de ikke døde, bare i en tilstand av suspendert liv, og venter på at en eller annen teknologi for livsforlengelse skal bli tilgjengelig i nær framtid, så de kan vekkes til live igjen.
Ved siden av unge mennesker som besøker depotet for å forberede seg på udødelighet, viser Sīmanis også besøkende på en messe som tester komforten i luksuriøse trekister: «Uten å prøve kan du ikke vite om den passer deg eller ikke.» Det er ingen tvil om at profittlogikken og den transhumanistiske libertarianismens ideologi har drevet menneskesinnet ut i en alvorlig krise. I tillegg avdekker Sīmanis nok en paradoks. Mens vi stadig krever at teknologien skal skyve slutten på menneskelivet lenger og lenger inn i framtiden, gjør vi ingenting for å hindre at folk dør for tidlig i krig. Kontrasten mellom ønsket om å beseire døden på den ene siden og de fullstendig meningsløse tapene av menneskeliv i kriger og væpnede konflikter over hele kloden på den andre er det som helt sikkert blir sittende igjen etter denne filmen. Teknologieksperter vet veldig godt at krig er bra for den teknologiske utviklingen. Men det er allerede en annen film.
