Skuespillerne er muskuløse og tatoverte, regissøren dannet og analytisk. I en improvisasjon foreslår en av mennene – med en blå Kalasjnikov-automatgevær tatovert over øret – at rollefiguren hans kan sette preg på stykket etter å ha fått maling kastet på seg. «Er det en dårlig idé?» spør han. «Nei, nei … ikke nødvendigvis», mumler regissøren.
Elsa Amiels Dentro – om et italiensk teaterkompani – åpner med at skuespillerne skifter før de går på scenen. Det kunne vært hvilket som helst teater, hvor som helst. Italiensk samtale høres, og langt borte smeller dører og porter igjen. Ingenting uvanlig. Men Armando Punzos Compagnia della Fortezza holder til i Volterra-fengselet i Toscana, og alle skuespillerne er innsatte.
De innsattes kulturliv
Punzo – selv på mange måter en frivillig innsatt – grunnla kompaniet i 1988 og har siden satt opp førti stykker. Det viser at kunst og talent ikke forsvinner for dem samfunnet har sperret inne.
Her får vi se hans prisbelønte arbeid i et fascinerende innblikk i de innsattes kulturliv.
Punzos metode går ut på å senke skuespillerne ned i fantasiens verden – hvordan en dramatikers ord og anvisninger vekkes til live på scenen. Det handler om fantasiarbeid for menn som har forestilt seg begrensede eller urealistiske liv, og som dermed begynte å sperre seg inne i sitt eget hode lenge før de ble fengslet fysisk. Han tar utgangspunkt i at alle liv, alle historier og alle erfaringer ligger til grunn for kreativitet. Og disse mennene har tross alt god tid til å lære replikkene, gjøre research og utvikle rollene sine.
«Arbeidet handler egentlig bare om tekstene. Å høre ordene og forstå hvor de tar oss», sier han under en workshop i et fengselsrom dekorert i slående svart og rødt, en verden unna de grå institusjonsgangene utenfor.
Scenens kraft
Det er en kraftfull tilnærming som rører ved disse tilsynelatende stoiske mennene på dypet. Når de dykker ned i scenens verden, gir magien, mysteriet og rusen menn med en begrenset tankegang, som har stengt dem ute fra det mulige, et glimt av det mulige. «Denne cellen var der jeg ble født», sier en av dem og tegner opp konturene av sengen, skrivebordet og hyllen i et gravkammerlignende, forfalt fengselsrom. «Og her håper jeg å bli gjenfødt.»
Temaet utdypes når Punzo noterer til et stykke og mumler for seg selv: «dette rommet gir meg liv, og jeg overgir meg til det … og tanken blir født og slynger seg mot solen.»
Mennene er tydelig inspirert av Punzo, hvis elektriske nærvær preger alt i arbeidet, regien og stykkene hans. De fordyper seg i fantasiens verden og gjennomfører øvelser som kan virke ulogiske, barnslige eller tåpelige, og vi ser personligheter og mennesker vokse for øynene våre. Den subtile kraften i Punzos arbeid minner meg om Bo Lozoffs, grunnleggeren av amerikanske Human Kindness Foundation og Prison Ashram Project. Det inspirerte en britisk avlegger, Prison Phoenix Trust, der skuespilleren Jeremy Irons er beskytter.
Punzos skuespillerworkshoper og forestillinger ligger like inntil terapi, eller kanskje riktigere: er et skritt inn i terapi. De skaper lagånd og tillit mellom menn med svært ulik, men like kriminell bakgrunn. To innsatte som går forbi hverandre på en smal forhøyning (til klassisk musikk), ser ut som en ballett. Den ene går over trebokser med lukkede øyne, mens den andre tar en boks bak ham og setter den foran ham, så foten hans havner i løse luften. Det er slikt arbeid som skaper et ensemble, enten skuespillerne er innsatte, amatører eller utdannet ved Royal Academy.
Uttrykksevnen disse innsatte viser – menn som mange i samfunnet ikke bryr seg om, bare de er låst inne – er imponerende. Det er som om enorme reservoarer av uuttrykte følelser tappes, som et stort menneskelig oljefelt.
Flue på veggen
Amiel har filmet som en flue på veggen. Hun styrer unna intervjuer (bortsett fra noen korte kommentarer her og der fra Punzo) og unngår som regel å filme bak murene, men når hun gjør det, virker det godt. Dette er egentlig en film om skuespillets og uttrykkets kraft, og om en mann som forstår hvilken enorm kraft det er i råmaterialet han har å arbeide med.
Med original musikk av Fred Avril, som gir kraft og underliggende spenning gjennom hele de 90 minuttene, er dette en film om menneskelig håp, forløsning og kreativitet som fortjener et stort publikum.
