<em>Earth’s Greatest Enemy</em>

Siden 2010 har en gruppe økonomer og antropologer ved Watson Institute på Brown University ført et regnskap som den amerikanske regjeringen selv lar være å føre. Prosjektet Costs of War anslår prisen for krigene etter 11. september til rundt 8000 milliarder dollar fram til og med budsjettåret 2022. Av dette er 5800 milliarder bevilget, mens 2200 milliarder skyldes veteraner i løpet av det neste halve århundret. Alt er lånt. Rentene har allerede kostet mer enn 1000 milliarder, og innen 2030 vil de tilsvare det selve krigføringen kostet.

Abby Martin har åpenbart lest disse tallene, og Earth’s Greatest Enemy (Vimeo VOD) gjør dem om til bilder. Filmen åpner også en annen regning, en som ingen fører i det hele tatt, oppgjort i karbon.

Kilde: Costs of War, Brown University

Martin kom til temaet via Gaza Fights For Freedom (2019), hennes første langfilm, satt sammen hovedsakelig av opptak filmet av palestinske journalister under Den store returmarsjen. Det samarbeidet har siden fått et dystert etterskrift, og Brown leverer det. I en rapport fra Costs of War, publisert i april i fjor, fant Nick Turse – hvis Kill Anything That Moves: The Real American War in Vietnam fortsatt er det definitive verket om hvordan krigen ble ført – at Gaza siden 7. oktober 2023 har drept flere journalister enn den amerikanske borgerkrigen, begge verdenskrigene, Korea, Vietnam sammen med Kambodsja og Laos, Jugoslavia-krigene og krigen i Afghanistan etter 11. september, til sammen. De fleste av de drepte er lokale reportere, og Turse kaller stedene dette skaper for nyhetskirkegårder. Martins første film finnes fordi slike mennesker fortsatte å filme.

Før Gaza hadde hun bygd Empire Files opp til en sjelden amerikansk kanal som behandler Pentagon som et tema snarere enn som en kilde, og før det var hun programleder for Breaking the Set på RT. Metoden har holdt seg den samme mens bildeutsnittet er blitt videre. Gaza var én enklave under én beleiring. Den nye filmen retter det samme kameraet mot hele apparatet, noe som kan leses enten som neste logiske steg eller som å tøye strikken for langt. Martin beskriver Gaza som bindevev snarere enn som en isolert sak, så økningen i skala er bevisst.

Earth’s Greatest Enemy, en film av Abby Martin

Filmen er regissert sammen med Mike Prysner over fem år, og den reiser vidt omkring. Martin går gjennom en messe for forsvarsleverandører, der ammunisjonen står under galleribelysning. Ved Oura-bukta på Okinawa møter hun innbyggere som i tretti år har forsøkt å hindre at det støpes en rullebane over et levende rev. Så Camp Lejeune. Så alaskisk is.

Det er tallene som fører argumentasjonen. Det amerikanske militæret brenner rundt 270 000 fat olje om dagen, mer enn noen annen institusjon på jorden, og de direkte utslippene ligger dermed over de nasjonale totalene i rundt 150 land. Det driver nesten tusen installasjoner i utlandet. Russland har ni. Kina har én. Luftvåpenet alene veier tyngre enn de fem neste luftvåpnene til sammen. Regner man med produsentene, forsyningslinjene og gruvene som mater dem, omtrent tredobles summen. Ingenting av dette står i de nasjonale klimaregnskapene, fordi Kyoto unntok militære utslipp etter press fra Washington, og Paris gjorde rapporteringen frivillig.

Dette unntaket er det skarpeste i filmen. Den etablerte miljøbevegelsen har organisert seg rundt forbrukerens dyd og selskapenes skurkerolle, mens den utelater institusjonen som i utgangspunktet garanterer utvinningen. Oljeselskapene har faktisk et militær.

Camp Lejeune er stedet der filmen slutter å telle og begynner å sørge. Marinekorpset pumpet løsemiddel ned i basens brønner, testet vannet, fikk vite at det var forgiftet og fortsatte å pumpe i årevis, mens marinesoldater drakk det, badet i det og lagde mat med det. Rundt en million mennesker ble eksponert. Mer enn tusen svangerskap endte med dødfødsel eller spedbarnsdød. En dommer har anslått at det vil ta et århundre å behandle alle kravene. Martin går over kirkegården med en kvinne som peker ut gravsteiner der født og død står side om side, én hvert annet år eller så, tilhørende kvinner som i førti år trodde at svikten lå i deres egne kropper. Ingenting i utslippsdataene gjør det denne sekvensen gjør.

Om bord på et hangarskip sammen med forsvarsbransjens fagpresse møter Martin journalister hvis oppgave er å beundre ammunisjon, og som slutter rekkene før briefingen begynner. En dokumentar som fanger pressekorpset inne i sitt eget bildeutsnitt, gjør noe mer interessant enn å rapportere.

Det bruker over 100 millioner dollar på å sette ordet War tilbake på døra.

Forbeholdet er strukturelt. Prysner og Martin samlet flere timer materiale og ga ut to, og komprimeringen merkes. Hver base bærer, som Martin selv har sagt det, både gammel og pågående forurensning, et skalaproblem ingen klipping løser. En smalere film som fulgte én base helt til bunns, kunne ha gjort mer skade.

I samtale med Chris Hedges etter lanseringen (The Chris Hedges Report) la Martin håpet sitt i motstanderens udugelighet: en herskerklasse som er dum så vel som banal i sin ondskap, og for innesluttet i sin egen selvoppholdelsesdrift til å merke at den forgifter sine egne barnebarn. Hedges lot det stå, og svarte så at kapitalister under press griper til fascisme, at fascister ofte er pajaser, og at pajaser likevel dreper effektivt. Formuleringen har en fersk opprinnelse. To uker tidligere hadde han intervjuet Ece Temelkuran, den tyrkiske romanforfatteren som er i eksil under Erdoğan, og hvis How to Lose a Country dissekerer nettopp dette pajaseriet, mens hennes nyere arbeid forakter det hun kaller vår mani for håp. Han snudde argumentet hennes mot Martin uten å si det.

Regnestykket siden gir ham rett. I april ba Det hvite hus Kongressen om 1500 milliarder dollar til nasjonal sikkerhet for budsjettåret 2027, den største enkeltårsforespørselen i amerikansk historie. 22. juli vedtok Representantenes hus sin versjon med 216 mot 212 stemmer. Den bevilger 1150 milliarder dollar og omdøper formelt Forsvarsdepartementet til Krigsdepartementet. Dette er en institusjon som har strøket på hver eneste revisjon siden Kongressen krevde det i 2018, åtte på rad, og som er alene blant tjuefire store etater om aldri å ha bestått. Den kan ikke si hvor pengene går. Den bruker over 100 millioner dollar på å sette ordet War tilbake på døra.

Earth’s Greatest Enemy er et regnskap over hva dette hittil har kostet, i dollar, i karbon og i de små gravsteinene på Camp Lejeune. Ingenting i Washingtons oppførsel i år tyder på at noen har tenkt å stanse.