«På et sted der et bosettkolonialt regime er fast bestemt på å [paralyse] infrastrukturene og kroppene som reproduserer livet, både biologisk og sosialt, hvordan overlever livet mot alle odds?» spør Layal Ftouni i sin artikkel fra 2024, der hun utforsker sædsmugling blant palestinske fanger og deres familier som «en bekreftelse av livet».
Filmskaperen Ahmet Seven ser ut til å streve med det samme spørsmålet i dokumentaren For Life. Den følger palestinske Hind Mashahra, hvis håp om å bli mor stanger mot virkeligheten under okkupasjonen og ektemannens fengsling. Mannen soner en livstidsdom i et israelsk fengsel (hva han er siktet for, kommer ikke fram), en av tusenvis av palestinere som holdes langt unna familiene sine, og han nektes samlivsbesøk. Å smugle ektemannens sæd ut av fengselet kan være den eneste muligheten hun har til å bli mor (igjen).
Hind er ikke den første som prøver dette. De siste årene har dusinvis av babyer på Vestbredden og i Gaza blitt unnfanget ved prøverørsbehandling (IVF) med smuglet sæd. Det første tilfellet ble dokumentert i 2012, da Dalal Al-Ziben, kona til en palestinsk langtidsfange, fødte sønnen deres i Nablus. Siden har mer enn 110 barn blitt unnfanget på samme måte, ifølge en talsperson for Commission of Detainees’ and Ex-Detainees’ Affairs, slik Mediterranean Network for Feminist Information har rapportert. Filmen nevner ikke disse tallene, men den fletter inn beretninger fra andre fangers ektefeller som tok i bruk praksisen for å få barn. Blant dem er Fathia Safadi, hvis sønn endelig møter faren etter løslatelsen, og Sanaa Daqqa, som fikk datteren sin med smuglet sæd under mannens lange fengselsopphold (hennes nå avdøde mann, Walid Daqqa, var en av dem som har sittet lengst fengslet i Israel av alle palestinere. Han døde i fangenskap i 2024, og kroppen hans ble holdt tilbake, noe som utløste krav om å «frigi [his] liket», en dyster påminnelse om at for noen finnes ikke friheten selv i døden).
Ekstraordinær pris
Det er disse palestinske kvinnenes besluttsomhet som trakk filmskaperen mot historien. De higer, med hans ord, etter det «helt vanlige ønsket» om å bli mor, «til en ekstraordinær pris». For mange som Hind er følgene av morskap alvorlige. Mannen hennes kan bli straffet med «isolasjon» og «tortur», og hun kan selv lide og bli nektet ID for barnet, advarer en representant for Committee of the Prisoners’ Families i én scene. «Den israelske okkupasjonen ser på dette som en direkte utfordring», fortsetter han. «Når han smugler ut sæd eller blir far til et nyfødt barn, viser det hans besluttsomhet og palestinernes vilje til å leve.»
For Life er en dokumentar om én kvinnes personlige kamp, men den er også en uunngåelig politisk film, formet av byrdene ved å leve under okkupasjon. Kameraet følger Hinds indre liv på diskret avstand gjennom øyeblikk av fortvilelse, venting og gjentatte forsøk på å levere ektemannens prøve til en fertilitetsklinikk (regissørens notater opplyser at kameraets tilbakeholdne nærvær også var en praktisk nødvendighet, på grunn av sikkerhetshensyn under filmingen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og fordi en mannlig filmskaper må ta hensyn til hvordan han beveger seg i kvinnesentrerte miljøer). Filmens usminkede filmspråk ser også ut til å ha en annen funksjon: å rette blikket mot dramaet som utspiller seg. Og det er det nok av, gitt de mange begrensningene det israelske regimet pålegger, og sædens korte levetid utenfor kroppen – den dør i løpet av få timer. Det er som «et kappløp mot tiden, sjekkpunkter og trafikken på Vestbredden», som Sergio Fant i Visions du Réel treffende har uttrykt det, og alt dette står mellom Hind og drømmen om å få barn. Samtidig viser de stillere, mer dempede scenene seg like egnet til å formidle den følelsesmessige tyngden i adskillelsen og Hinds motiver for å bli mor. Visuelt oppnås det gjennom en særegen komposisjon som plasserer Hinds ensomme skikkelse i nakne hjem og lange sykehuskorridorer. Telefonen er ofte hennes eneste forbindelse til mannen i fengselet, sammen med radioen som holder henne med selskap og sender nyheter om fangers (IVF-)fødsler.
Ikke si ‘smuglet sæd’, det er befridd sæd. Den kommer fra bak tremmene.
Felles praksis
Selv om IVF er en privat handling, viser filmen at den er en «felles praksis» på Vestbredden. En fertilitetsklinikk tilbyr Hind IVF-behandling gratis, noe som ellers ville kostet henne rundt 3000 amerikanske dollar per syklus. Det er helt vanlig, antyder scenen: samarbeidende fertilitetsklinikker og leger gir slik hjelp til koner av palestinske langtidsfanger som ikke har barn, eller som ønsker et barn av et annet kjønn. Utenfor filmens rammer er det forskeren Gala Rexer som utforsker det felles og kollektive ved denne reproduktive praksisen. Hun tar blant annet for seg hvordan helsepersonell, sivilsamfunnsgrupper, palestinske medier og religiøse autoriteter har samarbeidet «for å bygge opp den nødvendige infrastrukturen og de sosiale og religiøse protokollene», slik at flere kvinner kan fortsette å få barn til tross for den påtvungne adskillelsen (forskeren hevder at behovet for sædsmugling kan ha sprunget ut av den «ulike behandlingen» av palestinske politiske fanger eller ‘sikkerhetsfanger’ i israelske fengsler, som skal være nektet ektefellebesøk). På denne måten framstår sædsmugling «som en kollektiv motinfrastruktur som utfordrer [militarised] okkupasjonens geografier, som grenser, sjekkpunkter, fengsler og annen infrastruktur som omformer det koloniale rommet og livet i Palestina.»
Kroppslig motstand
«Ikke si ‘smuglet sæd’, det er befridd sæd. Den kommer fra bak tremmene», utbryter moren til en palestinsk fange i en scene med Hind. Dette tankevekkende utsagnet gir grobunn for diskusjon og reiser viktige spørsmål om hvordan assisterte reproduktive teknologier som IVF blir «tatt i bruk» i motstanden mot okkupasjonsmakten. I artikkelen sin (som dokumentaren ikke berører) undersøker Rexer sædsmugling som en «ny form for kroppslig motstand», der kropper og kroppslig materie opptrer som «sentrale aktører» i trassen. I ‘Fertility Frontiers: A Decolonial Materialist Feminist Perspective on Assisted Reproductive Technologies in Israel/Palestine’ viser Sigrid Vertommen til Nadera Shalhoub-Kevorkian, som peker på palestinske kvinners «[wilful] handling i å bestemme seg for å fortsette å overleve og få barn», noe som ifølge henne «i seg selv oppfattes som politisk». Ftouni plasserer for sin del sædsmugling i debatten «om retten til liv» og i lesningen av den som en «livsbekreftende» praksis.
Noen forskere gjør også diskusjonen mer nyansert ved å løfte fram kvinners kroppslige autonomi og hensynet til valgene deres i beslutningsprosessen om reproduksjon, en prosess som gjerne opprettholder inngrodde patriarkalske strukturer. Kvinnekroppens «fravær» kan også spores i hvordan praksisen ofte fortelles, hevder Rexer. I så måte er det avgjørende å anerkjenne det «politiske arbeidet» ulike kropper gjør, blant annet palestinske kvinners kunnskapsproduksjon om «de mange måtene å utøve opprørske og samlende former for palestinsk motstand». Hun slutter seg til Mohammed Hamdans argument om at kvinnene, ved å være de viktigste fortellerne, «tar tilbake makten» som aktive aktører i historien, der deres offentlige beretninger «[challenge] den israelske koloniale fortellingen og [decolonise] den muntlige, mannlige motstandshistorien».
Fødsel kan legemliggjøre håp, men i undertrykkende systemer er den viklet inn i forhandlinger om makt og kontroll. Mot slutten av filmen skjer det store endringer i Hinds liv: mannen slippes uventet fri i en fangeutveksling. Likevel avsluttes den ikke med morskapets triumf. Tvert imot ligger drømmen om å bli mor enda lenger unna etter ubarmhjertige hindre, runder med medisiner og til slutt fjerning av livmoren (av medisinsk nødvendighet). Det er en sviende slutt som lar tilskueren grunne over prisen for valgene, og over en kvinnes urovekkende liv innenfor bildeutsnittet – og utenfor det.
