Historien er sann og utspiller seg i 2008. Men filmen er fra 2026.
En tysk frivillig organisasjon bestemmer seg for å gjenåpne kinoen i Jenin, byen på Vestbredden# som har stått i sentrum av den andre intifadaen#, som nettopp er over. Uten Hussein Darby, kinoens mangeårige operatør, hadde det aldri gått. Projektoren går på film og drives av kull. Og han er den eneste som vet hvordan den fungerer. Likevel får han ikke engang en takk til slutt. På åpningsdagen sitter han helt alene i et hjørne, i skyggen. I salen, foran lerretet, sitter bare utlendinger.
Bare folk fra de tusen ulike frivillige organisasjonene på Vestbredden.
Og i morgen: fra de tusen organisasjonene på Gaza.
De tripper allerede for å sikre seg sin del av gjenoppbyggingsmidlene.
En annen sann historie
Marcus Vetter er regissøren bak den prisbelønte The Heart of Jenin, som forteller en annen sann historie, om Ismail Khatib, en palestiner som donerer sønnens organer da gutten blir drept under et raid fra IDF. Organene redder livet til seks israelske barn. Under innspillingen snubler Marcus Vetter over kinoen, som ikke lenger er i bruk, dels på grunn av intifadaen, dels fordi islamistene i Hamas står sterkere enn noensinne og motarbeider film, teater, musikk, radio og enhver tenkelig kanal for vestlig påvirkning. Han starter en frivillig organisasjon for å gjenåpne den. Organisasjonen består av tyskere som ikke kan et ord arabisk, og som bruker vanvittige summer på å renovere kinoen mens de stadig søker om – og får – nye bevilgninger helt til det siste. Verst av alt: De har ingen anelse om hvordan projektoren skal repareres. De sier at de har mer avansert teknologi, at de er eksperter og bedre organisert. De sier at de skal modernisere kinoen og lære opp ungdom i faget, men uten Hussein Darby får de ikke engang på lyset. Hussein Darby skaffer linser, lamper, filmspoler og karbon fra andre nedlagte kinoer og setter alt sammen igjen. Til gjengjeld får han løfte om å få tilbake jobben som operatør. Jobben han har hatt i 43 år.
Han får ikke bare ingen takk. Han får ikke en krone.
Han får ikke noe annet enn ydmykelse.
Hver gang han protesterer, blir han satt til å tie. Selv om han, hver gang, faktisk har rett. Hver del må settes sammen slik han sier. Men Franz, lederen for organisasjonen, svarer alltid det samme: «Ikke bland deg.» Ikke stå i veien.
«De vet bedre,» sier han og peker på de andre i organisasjonen.
«De er profesjonelle.»
For en utdanning i film, ikke sant, er jo verdt mer enn 43 års erfaring.
En europeer er verdt mer enn en araber.
Og det sier seg selv: Franz og de andre får lønn.
Absolutt ikke bare et løfte om en jobb.
Og nå, med gjenoppbyggingen av Gaza, står sirkuset i ferd med å begynne på nytt.
«Den tredje okkupasjonen»
Renoveringen av kinoen i Jenin var bare ett av utallige prosjekter drevet av utallige frivillige organisasjoner som siden Oslo-avtalene# har bredt seg ukontrollert, med vage mål, enda mer uklare resultater og null åpenhet. Palestinerne har gitt dem tilnavnet «Den tredje okkupasjonen» – etter Israels og Den palestinske selvstyremyndighetens – fordi organisasjonene for dem bare er arbeidskraft. Som tjener prosjekter planlagt et annet sted. Men det er det ingen som snakker om. Det som snakkes om, er faktisk det motsatte, for frivillige organisasjoner og presse er ett system, eller rettere sagt én boble, utenlandsboblen: Vi bor sammen, henger sammen, deler hus, biler, sjåfører og tolker – og organisasjonene betaler ofte journalister for å skrive om prosjektene sine. Det kalles kommunikasjon og selges som journalistikk, men i virkeligheten er det bare reklame. Marcus Vetter skulle senere lage enda en prisbelønt film av denne historien: Cinema Jenin.
Det er den samme historien, men sett fra palestinernes side.
Fra dem organisasjonene hevder å støtte.
Eller mer presist: fra dem de hevder å samarbeide med. For kolonialismen er jo over, ikke sant? Nå handler alt om gjensidig læring og utveksling mellom likeverdige parter. Likevel snakker ikke tyskerne engang med palestinerne. Bokstavelig talt. Med Hussein Darby er samtalen redusert til det aller nødvendigste. «Fantastisk». «Supert». «Bra». Og det uunngåelige: «Habibi». Min kjære.
Magiske ord
Habibi, hummus, yalla. De tre magiske ordene som utlendinger gjentar for å late som om de lever blant palestinerne.
For i virkeligheten lever de bare blant seg selv.
Og nå, med gjenoppbyggingen av Gaza, står sirkuset i ferd med å begynne på nytt.
I årene som kommer, vil tusen nye Cinemas Jenin bli filmet og hedret med priser.
Og tusen nye Habibi Husseiner.
I mellomtiden er kinoen i Jenin for lengst revet og erstattet av et kjøpesenter.
