Over to år inne i Israels brutale krig mot Gaza – der (offisielt) mer enn 68 000 palestinere er drept, over 170 000 såret, nesten åtti prosent av byggene på stripen skadet eller ødelagt og rundt 1,9 millioner mennesker drevet på flukt – er Gaza International Festival for Women’s Cinema (GIFWC) en seiglivet kulturell anomali i et landskap som er innrettet for å hindre den. På Gazastripen har kulturlivet vært et mål på linje med alt annet. I begynnelsen av oktober 2025 hadde UNESCO bekreftet skader på mer enn hundre kultur- og arvesteder over hele stripen, blant dem Rashad al‑Shawa kultursenter i Gaza by, som en gang var et sentralt visningssted og samlingspunkt.

Våpenhvilens fiksjon

Offisielt har det vært våpenhvile siden 10. oktober 2025. I praksis er den mer en juridisk abstraksjon enn en garanti folk kan leve på. Da denne teksten ble skrevet, hadde Gazas mediekontor og internasjonale observatører registrert dusinvis av israelske brudd bare de første ukene, fra snikskyttere og beskytning til luftangrep som blir fremstilt som gjengjeldelse, men likevel rammer midt i våpenhvilen. Natten til 29. oktober, mens festivalen sto på, drepte israelske luftangrep over hele stripen minst 104 mennesker, blant dem dusinvis av barn og kvinner, i det selv garantistene for våpenhvilen kalte det alvorligste bruddet på avtalen så langt. Det er i dette værsystemet en kvinnefilmfestival forsøkte å folde seg ut – en teltby i Deir al‑Balah, et 55-tommers fjernsyn drevet av en generator, en rød løper holdt nede av steiner.

Kinoen hadde en gang et reelt fotavtrykk her, men Gazas kinoer er stengt etter tiår med blokade, krig og politisk uro. Nyere forsøk på å gjenopplive filmkulturen har støttet seg på pop-up-visninger, kultursentre og forsamlingslokaler. Den siste krigen ødela selv disse nødløsningene og la kulturell infrastruktur i ruiner. Å finne et sted å vise film var, slik festivalens grunnlegger dr. Ezzalden Shlah# sier det, den første og mest grunnleggende utfordringen.

«Sannheten er at ideen om festivalen ble født ut av slaveri,» sier han til Modern Times Review over FaceTime fra Gaza, gjennom en assistent. I denne formuleringen er «slaveri» et ord for tiår med innesperring og kontroll, og det knytter GIFWCs opprinnelse direkte til møter med fordrevne kvinner, ofte enker, som har «mistet ektemennene sine, fedrene sine, sønnene sine». Festivalen vokste derfor ut av et behov for å møte denne virkeligheten med noe mer enn symbolsk veldedighet. «Gjennom kino og film kan hun fortelle mer om problemene sine og om alt kvinner møter,» forklarer han.

«Sannheten er at ideen om festivalen ble født ut av slaveri»

Før han forteller hva festivalen er til for, forklarer han hvem som gjør jobben. «Først og fremst har jeg en doktorgrad,» sier han. Assistenten legger til at han har «en doktorgrad i film og [is a] regissør, og han leder også Jerusalem Festival for Cinema in Palestine … han har allerede jobbet på dette feltet i åtte år, men utvidet virksomheten til Gaza for å gjøre den mer spesiell for kvinnefilm på stripen og i Palestina generelt.»

Shlah beskriver arbeidet sitt som todelt. «Jeg lager festivaler, og jeg har to mål,» sier han. «Det første er å underholde folk … Og det andre målet er å bringe lys til Gaza gjennom festivalene.» Å «underholde» betyr her å skape et rom av felles tid der folk kan sitte i mørket og se på noe annet enn ødeleggelse. Å «bringe lys» betyr å bruke festivalenes infrastruktur – program, juryer, gjester – til å insistere på at Gaza finnes som et sted for kreativitet, ikke bare for katastrofe.

Kino på diesel

Å sette sammen programmet til den første utgaven var én langvarig øvelse i å gjøre dette abstrakte oppdraget om til konkrete valg. For åpningskvelden var Shlah urokkelig på ett punkt: «For meg var det liv eller død å få denne filmen,» sier han om beslutningen om å åpne med den hyllede The Voice of Hind Rajab. Han forteller hvordan han sikret seg ikke bare filmen, men også statusen: Han ville at den første visningen i den arabiske verden skulle være i Gaza, for å snu den vanlige rekkefølgen, der palestinske historier blir sett og anerkjent andre steder først.

Publikums reaksjon var til å ta og føle på – kanskje kino i sin sannaste form. Assistenten beskriver kvelden som «veldig hjerteskjærende og veldig rørende for menneskene der, når du ser ditt eget liv på lerretet.» Shlahs ordbruk er knappere, men ikke mindre treffende. «Folk forteller deg at hun ble martyr. Hun og seks andre i familien,» sier han. Mange i salen hadde opplevd en variant av dette tapet.

De fysiske forholdene rundt festivalen var, slik han forteller det, improvisert hele veien. Den opprinnelige planen var å åpne i Rashad al-Shawa kultursenter i Gaza by#, et symbol på offentlig kultur som nå ligger i ruiner. «Det ble ødelagt av okkupasjonen,» sier Shlah. Teamet ryddet et felt i ruinene for å sette opp en midlertidig skjerm, men trakk seg tilbake da fordrevne familier flyttet inn på det ryddede området og gjorde det til et tilfluktssted. «Vi måtte dra til Deir al-Balah og gjøre det der,» sier han.

I Deir al-Balah# foregikk «åpningen i en leir,» forklarer assistenten, «og avslutningen i Journalistsyndikatet.» Syndikatets lokale er «veldig enkelt,» men har én avgjørende fordel: «De har kraftigere internett.» Den ene tekniske detaljen ble et organiserende prinsipp: Ethvert rom med nok båndbredde til å sende filer, motta tilbakemeldinger fra juryen og holde kontakt med omverdenen, telte som kulturarena.

Inne i disse rommene var nesten alle tekniske forhold kompromittert. «Det var ingen strøm,» sier Shlah om de første dagene. «Vi måtte bruke generator. Vi plasserte et stort fjernsyn og koblet det til en bærbar PC. Det var kinoen vår.» Det store lerretet de hadde håpet å bruke, var ødelagt, så de tok med «en 55-tommers hjemmeskjerm til 300 mennesker.» Resultatet var surrealistisk: «Lyden fra generatoren var høyere enn lyden fra selve filmen,» ler han, «men folk ble sittende. De så alt.»

«Vi hadde ikke fullsatte saler … Men vi hadde folk. Og det var nok.»

Festivalens oppbygging måtte tåle ikke bare logistisk skjørhet, men også åpen vold fra stadige brudd på våpenhvilen. «Våpenhvilen skulle gjelde. Så begynte plutselig bombingen igjen,» sier Shlah. «Over hundre mennesker drept. Vi kunne ikke fortsette.» Bomber falt i flere områder, blant annet nær Nuseirat, nord for Deir al-Balah. «Vi kunne ikke bevege oss. Vi visste ikke hvem som var neste. Det var kaos.»

I to dager, 29. og 30. oktober, «måtte vi stoppe alt. Ingen visninger. Vi ventet,» sier han. Alle ble hjemme eller i tilfluktsrom og lyttet til himmelen. Disse dagene med påtvunget stillhet er like mye en del av festivalens historie som visningene selv, og viser hvor betinget enhver kulturell handling er her, avhengig av luner i en våpenhvile som kan brytes når som helst.

Da det roet seg noe, vurderte teamet om de i det hele tatt skulle fortsette. «Den siste dagen roet det seg litt, og vi klarte å gjennomføre en avslutningsseremoni,» sier han. De valgte Journalistsyndikatets lokale igjen. Det ga et visst inntrykk av trygghet, selv om det fortsatt verken var ordinær strøm eller rennende vann.

Publikummet som kom, var lite, men sier mye. Mange var fordrevet fra andre deler av Gaza; noen var journalister, noen studenter, noen mødre med barn på slep. «Vi hadde ikke fullsatte saler,» sier Shlah. «Men vi hadde folk. Og det var nok.» Nok til å forsvare innsatsen. Nok til å slå fast at kulturen fortsatt har et publikum i Gaza.

Bak kulissene ser det institusjonelle stillaset ut til å være satt sammen av tjenester og lange vennskap, snarere enn av institusjoner som Palestine Film Institute. Shlah er tydelig på hvor støtten kom fra. «De støttet meg med et veldig lite beløp,» sier han om kulturdepartementet. Hovedarbeidet med organiseringen ble gjort av en liten, transnasjonal gruppe: «meg selv og kollegene våre i Italia: Melina, Monica og Graziella,» pluss assistenten, som også satt i utvelgelseskomiteen. Sammen gikk de gjennom «over to hundre» innsendte filmer og valgte ut «førtiåtte filmer» til hovedprogrammet.

Hvem blir sett?

Festivalens juryer for spillefilm og dokumentar var også satt sammen med omtanke for kontekst og forståelse. Blant de inviterte var Céline Sciamma##, Jasmine Trinca#, Annemarie Jacir# og Monica Marriere#. «Jeg takket ikke ja til folk bare på grunn av navnene deres,» sier Shlah. «Jeg valgte dem fordi de forstår Gaza.»

Når samtalen dreier mot palestinsk film generelt, tar Shlah et lite steg bort fra festivalen for å skissere feltet den står i. «Palestinsk film har en veldig viktig rolle,» sier han. «Vi har ingen filmindustri, men palestinsk film er avhengig av enkeltpersoner. Enkeltpersoner som arbeider uavhengig, ikke som en del av en industri.» Assistenten utdyper at «vi har enkeltpersoner … som kan lage en virkelig god film og vise den over hele verden … de jobber veldig hardt for å formidle Palestinas stemme … selv med det lille de har.» Spurt om hva man bør se for å forstå denne historien, nøler hun ikke: «regissør Annemarie Jacirs Palestine 36 … hvis du vil se noe og virkelig forstå hva som foregår der og hvordan det begynte, må du se denne filmen.» Filmen kunne ikke vises på GIFWC fordi Jacir satt i juryen, «og det er mot protokollen,» men fraværet i programmet står likevel ved siden av festivalen som en slags anbefalt pensumliste.

Shlah er ukompromissløs når han snakker om hvordan palestinske historier er blitt fremstilt andre steder. «Nei, overhodet ikke,» sier han på spørsmål om internasjonal film har gjort Palestina rett. «Internasjonale filmer framstiller ikke saken vår på en logisk måte.» Assistenten skjerper kritikken: «De har aldri fortalt den virkelige, sanne historien om situasjonen vår i Palestina. De framstiller oss som terrorister eller villmenn.» Mot den bakgrunnen virker GIFWCs insistering på å kuratere filmer «med Gaza, og fra Gaza til verden» som et korrektiv like mye som en filmfeiring.

«Palestinsk film er avhengig av enkeltpersoner.»

Framover flytter Shlahs oppmerksomhet seg fra visning til produksjon. Han skisserer et opplæringsprogram for tjue jenter i Gaza, som skal lære manusskriving, skuespill og filmproduksjon, ofte gjennom Zoom-undervisning med frivillige i utlandet. Målet er å lage fem kortfilmer som skal ha premiere ved neste utgave av festivalen. «Dette handler om å bygge en filmbevegelse fra grunnen av. En som tilhører Gaza. En som tilhører kvinner,» sier han.

Spurt om han tror festivalen kommer tilbake, havner svaret et sted mellom besluttsomhet og tvil. «Vi vet ikke,» sier han. «Vi vet ikke om Gaza fortsatt finnes neste år. Men vi forbereder oss. Vi har ikke noe valg annet enn å forberede oss. Vi har ikke noe valg annet enn å tro på framtiden.»

Bildet som blir hos ham, sier han, kom fra åpningskvelden. En liten jente bar lillebroren sin over den provisoriske løperen og smilte. I det øyeblikket oppgav han det private løftet om at dette skulle bli den første og siste utgaven. «Nei,» sa han til seg selv. «Du må gjøre det igjen, og enda større, og enda sterkere.»

Gaza International Festival for Women’s Cinema er både en institusjon under oppbygging og et symptom på sin tid – prekær, improvisert, strukturelt skjør, men likevel stædig levende. Den sier like mye om Gazas kulturelle økologi som om Gazas nekt til å forsvinne.