<em>How to Feed a Dictator</em>

Andrew Neels How to Feed a Dictator, som hadde premiere på Tribeca og Sheffield Doc/Fest og er filmet i sju land, nøster opp historiene til de nå eldre personlige kokkene til Saddam Hussein, Idi Amin, Pol Pot, Augusto Pinochet og Kim Jong-il, mens de gjenskaper diktatorenes yndlingsretter. De ferdige rettene er satt opp som i et matmagasin. Disse samtidsbildene settes opp mot arkivopptak og samtaler med journalister, akademikere og flere av regimenes ofre, som knytter selve maten til utbyttende makt (like avgjørende som våpen, ifølge statsviter Bruce Beuno de Mesquita). Dermed blir en sensasjonell forutsetning til slutt til noe langt mer tilfredsstillende: en kronglete utforskning av grensen mellom banal medvirkning og desperasjon under press av omstendighetene.

Filmatisk gumbo

Allerede i åpningsscenen, der Pol Pots tidligere kokk Keo Samoun legger frem et fargerikt utvalg av den røde khmer-lederens favorittmat ved graven hans, kastes vi hodestups inn i en underlig filmatisk gumbo av det hverdagslige blandet med det ubegripelige. (Det viser seg at den kambodsjanske despoten, som sto bak slaktingen av millioner, satte stor pris på grønnsaker.) Å vise respekt for en folkemorderisk revolusjonær som utryddet en fjerdedel av landets befolkning, kan virke usmakelig, men senere får vi vite at denne stille, spinkle kvinnen faktisk sluttet seg til bevegelsen som barn på flukt fra fattigdom. (Det står i sterk kontrast til oppveksten til hennes tidligere sjef, sønn av velstående bønder.) Selv om dette ikke frikjenner Samoun i den kambodsjanske folkeopinionens domstol, forklarer det i det minste langt på vei hennes lojalitet til en farsfigur som ga henne mat og tak over hodet. (Vi får også høre at de røde khmerene tillot eierskap av to ting – en skje og en bolle.)

En voice-over av journalisten Riccardo Orizio, som understreker at «mat avgjør liv og død», gir bakgrunn mens raske stillbilder av Amin, Pinochet, Saddam Hussein og Kim Jong-il på overdådige banketter vekker tilskuerens forargelse. Eller kanskje stolthet, hvis du er Jorge «Coco» Pacheco. Han driver fortsatt sjømatrestauranten han hadde da Pinochet første gang kom innom som gjest på 1980-tallet. Pacheco er livslang antikommunist og ble tvunget ut på svartebørsen da det chilenske samfunnet slo sprekker på 1960-tallet. Den pratsomme matentusiasten snakker henført om militærdiktatoren og viser bilder av seg selv og sjefen på dekadente selskaper, som så brått settes opp mot bilder av regimets grafiske vold. Senere hører vi også fra en overlevende som forteller at han ble torturert med mat i fengselet, tvunget til å spise kokende suppe med råttent kjøtt på fem minutter.

Men Pacheco er skråsikker på at Pinochet gjenopprettet lov og orden. Dessuten satte diktatoren pris på kokkekunsten hans, helt til han ba Pacheco servere ham signaturretten sin, en fiskerett, bak lås og slå etter at han endelig var utlevert til Chile. Soldater ble drept på begge sider, hevder den angerløse kokken, og i enhver krig finnes det vinnere og tapere. Klipp til filmens faste fascismeekspert Ruth Ben-Ghiat, som sukker: «Jeg har ingen tålmodighet med dette dritsnakket.» (Ben-Ghiat bemerker også senere at autoritære ikke bare krever at du forråder andre, men at «du forråder deg selv». De vil også «omorganisere samfunnet» for å sitte ved makten så lenge som mulig.)

Den kjære leders pepperonipizza

Ermanno Ferlanis, som ble rekruttert av folk fra Kim Jong-ils regime for sine pizzabakerferdigheter, skryter ikke akkurat, men virker like skyldig, selv om han nå lever i konstant frykt for livet. Han innrømmer at han først var skeptisk til å stille til intervju og fryktet at filmskaperne i virkeligheten kunne være regjeringsagenter. Som alle kjøkkenmesterne i dokumentaren sverger Ferlanis på at han aldri så folk sulte. I motsetning til de andre, som satt fanget i privilegerte bobler i hjemlandet, valgte italieneren likevel frivillig å ikke se virkeligheten utenfor førsteklasses innkvartering og ferier ved stranden. Det ser ut til at han var for opptatt med å lage den kjære leders favoritt, pepperonipizza, og leve la dolce vita sammen med familien til å bry seg om internasjonale medierapporter om den grufulle nordkoreanske hungersnøden på 1990-tallet.

En annen kokk er så redd for livet at han bruker dekknavnet «Abu Saif» og bare vises som silhuett på skjermen, overbevist om at fiendene til tidligere sjef Saddam Hussein er ute etter ham. (Samtidig er han like sikker på at Saddams folk aldri ville gjort ham noe vondt.) Det er synd, for Saif hadde planer om å bli skuespiller før han fikk jobb i diktatorens sommerboliger, der han fikk beskjed om at han måtte lære seg å grille hvis han ville komme innpå despoten.

autoritære krever ikke bare at du forråder andre, men at «du forråder deg selv».

Otonde Odera har tilsynelatende lite igjen å tape. Han var personlig kokk for Idi Amin – som selv begynte som kokk i den britiske kolonihæren – og fikk jobben etter å ha arbeidet på en gård eid av en hvit, der han «pugget» kjøkkenets matlagingsmetoder. (At den ugandiske sterke mannen hadde sans for undertrykkernes mat, er enda en lekker godbit for lenestolpsykologer.) Selv om den nå skrøpelige, gamle mannen har tilbrakt store deler av livet beskyttet av makten, ser han tydelig på seg selv som offer, ikke medskyldig, i den hensynsløse herskerens regime. En kokks jobb er å lage mat, understreker han. «Det finnes ingen annen historie.»

Odera ble en gang fengslet og nesten henrettet fordi han serverte en rett som ga noen av Amins barn vondt i magen. Nå tilbringer han sine siste år i fattigdom og lever av grønnsaker fra hagen. Det er neppe en situasjon Amins datter kan kjenne seg igjen i; hun mimrer om sin privilegerte oppvekst mens hun beundrer det praktfulle anlegget faren testamenterte henne. (Orizio påpeker senere at diktatorer er ekstremt grusomme og ekstremt sjenerøse.) Snakk om grusomheter har hun lite tålmodighet med. «Ugandere er bare sultne», sier hun avvisende. De vil bare «ha noe å spise!» Om hun selv var ett av barna som ble syke av Oderas mat, blir aldri tatt opp.

Å avskape diktatoren

Scener der dyr, blant dem en geit og flere fisker, gjøres klare til å ofres for matfatet, er like vanskelige å svelge og speiler både den hensynsløse brutaliteten hos sterke menn og hos menneskeheten som fødte dem. Men når tolken til Pol Pots kokk utenfor bildet forteller at han som barn ble torturert og tvunget til å arbeide på markene av regimet, skifter tonen plutselig. Samoun virker forskrekket, men samtidig svært åpen for å lytte, nysgjerrig på hvordan to unge fra lignende kår kunne slå inn på så ulike veier.

Heldigvis legger brutal statistikk seg over de appetittvekkende bildene av favorittmåltidene når How to Feed a Dictator går mot slutten, og Orizio etterlater oss med en viktig påminnelse. Forfatteren av Talk of the Devil: Encounters with Seven Dictators, der han intervjuet Amin, er overbevist om at folk skaper diktatorer, men også kan «avskape en diktator». Som antifascistisk barnebarn av en av Mussolinis svartskjorter er han tross alt et levende bevis.