<em>If Pigeons Turned to Gold</em>

«Hukommelsen er en upålitelig forteller», får vi høre i If Pigeons Turned to Gold, den tsjekkiske regissøren Pepa Lubojackis debut som langfilmskaper. Dokumentaren er et inderlig personlig, dagboklignende øyeblikksbilde av flere i familien hennes. Den vant Caligari-prisen for nyskaping på Berlinalen og vises på Karlovy Vary International Film Festival. Her forsøker hun å gjøre opp med den ødeleggende syklusen av traumer og avhengighet som har gått i arv gjennom flere generasjoner og satt så dype spor i familien. Pepas voice-over leder oss gjennom en collageaktig, hjemmesnekret skildring av hvordan det føles å være en del av denne familien. Videoopptakene spenner over fem år, der hun besøker den hjemløse, alkoholiserte broren David og håper at kjærligheten hennes skal være nok til å redde ham, tross alt som tyder på det motsatte. Hukommelsen er kanskje upålitelig, men den er uunnværlig for å ordne erfaring, og den har integritet selv i sin uopphevelige subjektivitet. Pepa tviler sterkt på egne metoder og motiver når hun forteller en historie hun skammer seg over. Likevel overbeviser de åpenhjertige, følelsesladde opptakene – aldri sensasjonspregede og alltid gjennomsyret av kjærlighet – oss om at hun holder det hun lover: «brutal ærlighet».

KI-animasjon

Lubojackis omfattende bruk av KI-animasjon for å få barndomsfotografier til å snakke er et interessant og omstridt valg. Hun sikter ikke mot skjult, sømløs KI-integrering, men skaper en skurrende, surrealistisk følelse av en verden som er grufullt ute av lage. Der trenger familiemedlemmene slik de var før avhengigheten tok overhånd, seg på med sin nostalgi etter uskyldige muligheter. Samtidig settes alt som kom før i et nytt lys, fordi traumer har en tendens til å la tiden kollapse og forvrenge enhver følelse av lineær normalitet. Voice-over-fortellingen hennes viser en uttalt bevissthet om de uklare etiske grensene ved å filme en hjemløs alkoholiker i hans mest sårbare øyeblikk, med verdigheten så ofte i filler. Men målet hun selv har satt seg, er å vise ham gjennom en søskenkjærlighet som til syvende og sist – til tross for en syklus av ubarmhjertige frustrasjoner – tar imot ham som hel, slik han er, med alle avhengighetene. Mot slutten gir den ham verdigheten tilbake. Det er en liten trøst i en melankolsk film som blottlegger smerte og frykten for en dødelighet som er nærmest uunngåelig. Men utover det personlige blir filmen også en tese om at avhengighet bør forstås som en sykdom der viljestyrke ikke strekker til, og, underforstått, om behovet for mer empati i et samfunn som gjør slike mennesker usynlige mens de kjemper mot familiemønstre. (Gabor Mate, den kanadiske avhengighetsspesialisten hvis bok In the Realm of Hungry Ghosts argumenterte for at avhengighet ikke er en moralsk svikt, men en måte å selvmedisinere traumer på, får takk i sluttteksten.)

Hukommelsen er kanskje upålitelig, men den er uunnværlig for å ordne erfaring.

Aldri holdbart

Davids hverdag er langt på vei oppslukt av alkoholismen når vi møter ham. Han lever mer eller mindre på gata, i et provisorisk ly han har slått opp i utkanten av Praha. Gjennom filmen betaler Pepa av og til for et rom på et herberge, eller tar ham med hjem til seg. Omsorgsinstinktet seirer over bekymringen for at hun kanskje legger til rette for mer enn hun begrenser skadene, særlig når været slår om til bitende kulde, covid-pandemien herjer for fullt og bygningen han okkuperer, virker stadig farligere og dystrere. Men det tunge alkoholforbruket gjør at ingen av ordningene holder. Lapper på kjøleskapet hennes forteller hva hun skal gjøre ved alkoholepilepsi og delirium tremens, og understreker presset og alvoret ved å ha denne sykdommen så tett på. Opptak av David etter et anfall viser hvor fysisk alkoholen holder helsen hans i sitt grep. Den gjensidige kjærligheten mellom søsknene er alltid til å ta og føle på, men Pepas desperate følelse av nytteløshet tærer på den allerede skjøre psykiske helsen hennes, og midtveis i innspillingen blir hun selv innlagt på psykiatrisk avdeling. Under overflaten ligger familiehistorien og sårbarheten, og sammen med dem ønsket om å finne ut hvorfor familien er blitt som den er – som om det å definere mønsteret skulle være det magiske middelet mot all sorgen.

Bevart menneskelighet

Som i mange filmer om traumer er selve fortellingen – å ordne fragmenterte inntrykk og minner til en sammenhengende historie – allerede en måte å bearbeide det uforståelige på og gi det en rettmessig plass i familiens og samfunnets historie. Det er en inkorporering av tabuet og en utdrivelse av skammen. Den kretsende melankolien i lydsporet fra åpne kilder trekker oss inn i de sterke følelsene i disse skjøre og opphetede familierelasjonene. Det animerte filteret med en snakkende due – duer har en tilsvarende plass blant fuglene som snuskete, stigmatiserte uteseiltere – minner om en usminket skapning fra en hallusinasjon, og passer godt i en film som ikke viker unna avhengighetens skremmende, monstrøse ansikter. Sykdommens arvelige forbannelse, så ofte glamorisert på film, får her en verdig behandling som en katastrofe som river familier i stykker, men som ikke utsletter alkoholikerens menneskelighet.