Marginaliserte nabolag: <em>Amigo the Griot</em>, <em>Just because I’m a Street Kid</em>, <em>My Jebba Story</em>

Just Because I’m a Street Kid er en kortdokumentar regissert av Faith Riyano og produsert av Zenith Seed Films. Filmen følger en ung hjemløs kvinne som kalles Shorty, og som har gitt ut to diktsamlinger. I denne dypt rørende filmen følger kameraet hverdagen til en ung dikter som kjemper for å komme seg gjennom fra den ene dagen til den neste. Hver dag er en kamp. Vi ser de utrygge kårene til den unge kvinnen som sover på fortauet. Stemningen av sosial krise formidles gjennom Shortys stemme når hun leser diktene sine. Tidlig ble livet hennes preget av nød og vold, etter at hun mistet moren som bare 11-åring. Hun havnet på gaten og måtte se den harde virkeligheten i øynene. Filmens sentrale tema er hvordan Shorty, til tross for et usikkert liv, klarer å ta kontroll over livet og skjebnen sin gjennom diktene. Det er hennes måte å utfordre samfunnets syn på henne og på gatebarn generelt. Vi ser også at Shorty gir uttrykk for stor sinne over overgrepene hun har vært utsatt for. Hun går ut og møter menneskene i Melville for å fortelle sin side av historien. Filmen gir gjenklang av filmen til Mario Laaistock og Kurt Orderson, Amigo the Griot.

Amigo the Griot er også en kortdokumentar. Den følger Mario «Amigo», en blind hiphop-artist som bor i en drabantbyaktig bydel i Cape Town. Amigo er blitt kalt «The Modern Griot». I denne uavhengig produserte filmen bruker Amigo musikken til å veve sammen minner og fortelle sin egen livshistorie. Likesom Amigo bruker Shorty kunsten som skjold og som terapi. Shorty bruker poesi, mens Amigo bruker musikk og muntlig fortelling – på samme måte som en griot – som sitt viktigste uttrykk. Dermed er kunstnerisk skaping ikke lenger bare underholdning. Det blir en form for terapi for å komme seg gjennom de påkjenningene og traumene de har båret på: for Shorty vold i hjemmet og et utrygt liv på gaten, for Amigo tapet av synet. I begge filmene er kunsten det som lar hovedpersonene ta kontroll over eget liv igjen. De er ikke lenger jenta fra gaten eller den blinde mannen, men kjente og respekterte mennesker vi kan beundre. Hovedpersonene er sterkt knyttet til opphavet sitt. Shorty er bundet til bydelen Melville, og Amigo til Eerste River i Cape Town. Det samme gjelder i den selvbiografiske dokumentaren My Jebba Story av den nigerianske regissøren Kagho Idhebor, som også viser hvor knyttet han er til nabolaget sitt, Jabba Street i Lagos.

My Jebba Story skildrer årene regissøren bodde i Jebba Street, i en arbeiderklassebydel i Lagos, etter at han var ferdig med filmstudiene. I filmen framhever han gjestfriheten til menneskene i gaten, som tok imot ham da han kom til dette bymiljøet. Gjennom arkivfotografier og -videoer viser han hvordan nabolaget har forandret seg, og hvordan innbyggerne har utviklet seg. I begynnelsen av tiden i Jebba Street hadde regissøren ingen kontroll over de nye omgivelsene. Han var en nykommer som gradvis måtte finne seg til rette i en travel, tettbefolket bydel. Den eneste kontrollen han hadde, var rent kunstnerisk: muligheten til å fange og ta vare på bilder over mange år og sette dem sammen til en film. I motsetning til de to andre filmene, der konflikten er voldelig, My Jebba Story, produsert av Kagho Idhebor Crowther, handler om integrering. En arbeiderklassebydel med støy hele dagen. Nykommerens nøling og frykten for ikke å bli akseptert av andre sto i sentrum av utfordringen. Vi forstår at filmen løser dilemmaet gjennom aksept av andre og sosial solidaritet. Særlig ble ungdommene i nabolaget etter hvert hans filmteam under innspillingen. Til slutt er ikke gaten lenger en barriere, men en alliert som hjalp ham å forstå verdier som gjestfrihet, sosial solidaritet og vennskap. Slik Melvilles gate gjøres udødelig gjennom kunsten, blir Jebba Street det også, og filmskaperne er dypt knyttet til lokalsamfunnene sine i arbeiderklassebydelene. Begge verkene nekter å fokusere på elendighet eller fattigdom i disse miljøene. I stedet løfter de fram menneskelige relasjoner og solidaritet i afrikanske samfunn. Hovedpersonene framstilles aldri som ynkelige eller som ofre. Personene er herrer over sin egen skjebne fordi de tar styringen over livet sitt. De tre dokumentarene utforsker bylivet i Afrika. Byrommet er ikke bare en kulisse, men en sentral figur som hovedpersonen er plassert i. Jebba Street er filmskaperens tyngdepunkt, Melville er et fristed for Shorty, den unge dikteren, og Eerte River er en kilde til minner og musikalsk inspirasjon for Amigo.

Denne anmeldelsen er en del av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene som uttrykkes i artikkelen, er forfatterens, Harouna Neyas, og må ikke oppfattes som arrangørenes offisielle standpunkt.