Militantropos (milit – soldat, anthropos – menneske) går i dokumentarkonkurransen under årets Sarajevo Film Festival. Filmen handler om det skjøre og engstelige sinnet til ukrainerne, innbyggerne i et land som har vært herjet av krig i tre år. Den følger ulike leve- og kampsituasjoner over hele territoriet og fortetter observasjonene til en antropologisk tese: En ny menneskType vokser fram i og gjennom krigstid – Militantropos.
Trusselens atmosfære
Det er neppe noen ny innsikt at mennesker alltid tilpasser seg, uansett ytre omstendigheter. Konkret betyr det at de er villige til å handle og oppføre seg på måter de ikke kunne ha forestilt seg før forholdene endret seg. Enhver profesjonell skuespiller vet at hvert rolleskifte vekker nye følelser som svar på møtet med nye følelser som strømmer mot en. Dette var allerede Spinozas grunnleggende innsikt og kritikk av en enkel modell av identitet og subjekt. Å gi dette et nytt, spesifikt begrep, introdusert gjennom kommenterende mellomtekster, er en mulighet, men ikke noen nødvendighet.
Filmen åpner i en trussel-atmosfære. Folk stirrer redde mot himmelen. De ser grå skyer av røyk, trolig det synlige resultatet av et ødelagt kraftverk. Mens fotografer knipser bilder av flyktende barn, familier og eldre, ser man andre steder mennesker i alle aldre som gjør seg kjent med krigens rifler og militære øvelser. Krigen er alltid til stede, fortettet i et konsentrert blikk på massegraver, skyttergraver og ødelagte broer. Ved siden av ser man ungdom som vifter med flagg langs veikanten.
Kameraet til filmskaperne Alina Gorlova, Simon Mozgovyi og Yelizaveta Smith trenger inn på et vidt spekter av steder. Avløsningstropper gjennomsøker truede hjem i militære soner, folk nekter å evakuere, og sivile forsøker å beskytte seg mot væpnede droner. De har lært å kjenne igjen de ulike våpensystemene på lyden. Mellom de handlingsdrevne filmsekvensene dukker naturbilder opp: tårnhøye skyfelt, tåke, vidstrakte vannflater, brente skoger og øde minefelt.
Krigen er alltid til stede
Fragmenter av selvbildet
Militantropos betyr at et menneske som stadig trues av krig, ikke bare ser den ytre verdenen falle fra hverandre, men også i økende grad splitter opp selvbildet sitt. Krigen aksepteres som den eneste måten å eksistere på. Denne permanente forvandlingen rammer enkeltmennesket og det sosiale fellesskapet på samme måte. Det fører likevel ikke nødvendigvis til at samfunnet forvilles. Tvert imot vokser det fram kollektive uttrykk som oppmuntrende korsang i varehus, noe som knapt ville vært tenkelig i fredstid. Krigsutstyr stilles ut og vises fram, og det skjer med de samme virkemidlene som allerede i fredstid brukes til å estetisere krig og gjøre den konsumerbar.
De sårede og drepte dukker først opp i dokumentarens andre del. Den stadig synlige krigsvirkeligheten konfronterer alle med sin egen forestående ikke-eksistens, noe som radikalt forvandler selvets struktur. Skadde mennesker på sykehus, gråt ved begravelser og i kirker, avskjedsscener av alle slag preger nå hverdagen. For å slippe å falle stadig tilbake i angst finnes det bare én metode: indre tomhet, en form for bevisst apati. Bevisstheten om tapte følelser og tapt livsglede kommer noen ganger til uttrykk i sanger: «Det er bare sorg i havet», eller, ironisk: «Hvem gifter seg med en rekrutt?» Og likevel, mens par tar farvel i lange omfavnelser, fortsetter plantingen og birøkten. I skildringen av en befolkning i krig unngår filmskaperne enhver propagandistisk forenkling.
Den ukrainske regissøren Alina Gorlova (f. 1992) kom med dokumentaren No Obvious Signs (2018) på listen over de 100 beste filmene i ukrainsk filmhistorie. Hennes nyeste verk, The Rain Will Never Stop (2020), vant prisen for beste førstefilm ved IDFA. Simon Mozgovyi (f. 1992) er en ukrainsk filmskaper, manusforfatter, klipper, produsent og skuespiller som for tiden jobber som frilanser. Yelizaveta Smith (f. 1990), født i Odesa, er utdannet innen teater og filmproduksjon. I 2014 begynte hun som frivillig med barn i den delvis krigsherjede byen Mykolajivka (Donetsk).
