Aaron Brookner og Rodrigo Areias’ Nova ’78 er et arkiv koblet til strømnettet som drev makten midt på forrige århundre. Filmen setter sammen Howard Brookners 16 mm-opptak (Tom DiCillo filmet også) og Jim Jarmuschs samtidige lydopptak fra Nova Convention# i 1978, et oppmøte i New York der poesi, performance og punkens energi kolliderte med den eldre kontrakulturens avantgarde. Levende kretsløp er filmens tenkemotor, for konvensjonen strir med et problem som stadig vender tilbake under nye navn: kontroll.
Lesbar politikk
Kurator William S. Burroughs leser med sin jevne midtvestendialekt og trer sin «Nova-konspirasjon» gjennom atomterror, mediesmitte, språket som programmerbart virus og hverdagslivets styrte delirium. I Postscript on the Societies of Control fra 1990 takket Gilles Deleuze# Burroughs for å ha gitt navn til det nye moduleringsregimet med kontinuerlig sporing, og la frem et kompakt teoretisk rammeverk som klargjør både Burroughs’ prosjekt og hva som sto på spill under konvensjonen. Bedriftssjeler, endeløse opplæringsløkker, subjekter omgjort til data: Burroughs hadde allerede gjort dette maktskjemaet til en pulp-profeti. «Kontroll kan aldri være et middel til noe praktisk mål,» skriver han i Naked Lunch.
Downtown-økologien krysspollineres i sanntid, og filmen hedrer denne slektslinjen ved å la salen være bråkete og bildeteksten sparsom. Samtidig oppdager det streifende kameraet stadig nye medsammensvorne fra kontrakulturen. Allen Ginsberg og Peter Orlovsky setter i gang en messe i Punk Rock / Old Pond; Brion Gysin messer Kick That Habit og Junk Is No Good; Timothy Leary og Robert Anton Wilson dukker opp i panelsamtaler; John Cage leser mesostikoner fra Finnegans Wake mens Merce Cunningham svarer med spenstig bevegelse; Philip Glass sender et gitter av arpeggioer gjennom et kort synthesizersett mens det blusser opp buing helt bak i salen; Laurie Anderson og Julia Heyward fremfører Song from America on the Move og forskyver stemmens tonehøyde i sanntid; Ed Sanders’ Hymn to Aphrodite og Anne Waldmans Plutonium Ode gjør rommet til et fellesgode; Frank Zappa leser stoisk opp det «snakkende rasshullet» fra Naked Lunch. Patti Smith må melde at Keith Richards ikke kommer. Hun viser til forretningsforpliktelser i Los Angeles, selv om en heroinsak i Toronto henger over setningen. Hun tilbyr kontant refusjon fra scenen, men ingen rekker opp hånden. Hes river hun av en klarinettlinje rå som sivet, skraper fram en skarp gitar og fletter inn en hilsen til Jim Morrison.
Filmens komposisjon gjør politikken lesbar. Filmkornet gjenreiser Bowery slik det var før dagens eiendomsmegleres eventyr. Det er skid row-grus tett inntil en grobunn for bandøving og poesi: CBGBs forslåtte inngangsparti, dørene til hospitset Sunshine Hotel, kapellet og matkøen ved Bowery Mission. Opptakene fra Lower East Side, klippet inn mellom sekvensene fra konvensjonen og med Burroughs’ hjem på 1970-tallet, The Bunker, viser New Yorks forslåtte fasader som vakler under byens finanskrise. Inne forhandler dikterne med pusten. Lyset flommer gulgrønt over ansiktene; mikrofoner hyler; linser blender; lunger hoster mellom verselinjene; debattene glir inn på Iran, Proposition 6#, atomvåpen og husleie (som allerede den gang var altfor jævlig høy). Entermedia Theatre blir mer enn et vertsted; det er en fullt fungerende organisme.
Burroughs hadde allerede gjort dette maktskjemaet til en pulp-profeti.
Motstandens grammatikk: i går og i dag …
Filmens arkivstrategi står i en tradisjon av radikal lytting. Tenk på Black Audio Film Collectives Handsworth Songs og Thom Andersens Los Angeles Plays Itself, der lydmontasjen blir dissens og gjenbrukte bilder leser en by – her stemt inn på en subkulturs operativsystem, som Burroughs ga navn og Deleuze tegnet diagram over.
Nova Convention som operativsystem kartlegger, tatt under ett, datidens motstandsgrammatikker. Gysin skjærer opp syntaksen for å avsløre kommandoen som sitter skjult i grammatikken. Anderson kobler kroppen om gjennom maskinen. Cage og Cunningham trener persepsjonen til å falle sammen med tilfeldighetene. Zappa gjør det groteske om til prestelig vidd. Smith viser hvordan en utøver bør opptre når kvelden kunne ha sklidd ut. Mot dette fungerer moderne «konvensjoner» ofte som moduleringsplattformer i Deleuzes forstand: nostalgihelger med tema og jubileumspakker med honorarer strukturert som forretningsbestillinger, PR-leveranser som forhåndsskriver fortellingen, og sponsortrakter som gjør oppdagelse om til merkevaretall. Tenk på festivalblokker styrt av det militærindustrielle komplekset på SXSW, Comic-Cons utrulling av studioprogrammer med koreograferte presselinjer, eller relanseringer av historiske lokaler som gjør adresser til flaggskipbutikker. Burroughs’ kontrollvokabular passer på vår tid, der overvåkingslogistikk som standard overvåker kropper, anbefalingssystemer former begjær mens de kaller resultatet personlig smak eller «identitet», og arrangementsapper leder publikum inn i sponsorstier merket «tilgang» og «opplevelse».
Jeg hadde nettopp besøkt 222 Bowery, The Bunker, der John Giornos (som også opptrådte på konvensjonen og i filmen) Giorno Poetry Systems fortsatt holder til. Bordet og de oransje stablestolene er de samme som i filmen. I fellesarealet i etasjen står Burroughs’ enkle «orgonkammer» fortsatt, gjemt i et hjørne som en praktisk talisman. På Burroughs’ tid måtte man forbi låste porter og en grå metalldør for å komme til rommene; innenfor er den gamle YMCA-garderobens kaklede strenghet bevart, mildnet av bøker, plater, båndesker og hverdagslogistikken i et kunstnerisk fellesskap som gjør sitt beste for å holde fast ved en organisk kunstnerisk motstand. Nova Convention ble unnfanget her, i en helt annen New York.
Friksjon som metode
Som de evigvarende kjøkkenbordsdebattene i The Bunker var Nova Convention ingen TED-talk. Hvis kontroll organiserer kulturen ved å jevne ut risiko og forhåndsskrive opplevelsen, svarer Nova ’78 med å gjeninnføre friksjon som metode. Og hvis kontrakulturen føles fraværende: ble den beseiret, eller endte forsyningslinjen inne i apparatet som nå selger den tilbake til oss? Nova ’78 gir oss rommet tilbake for en stund, mens Bowery utenfor fortsetter å bære trafikk og trøbbel. Filmen strikker teori inn i den håndfaste praksisen å kutte setningen som gir deg ordre, teste den offentlig og lytte til tilbakemeldingen. Oppgaven består: å holde rommet i live.
