Du finner neppe en mer passende film for festivalen Inconvenient Films enn Louise Unmack Kjeldsens dokumentar om overgangsalderen. Å snakke offentlig om selve kvinnekroppen er upraktisk og ubehagelig. Filmen avdekker ubehagelige fakta om en mulig sammenheng mellom overgangsalderen og fryktede hjernesykdommer som Alzheimers, og mest ubehagelig av alt er reaksjonen fra det «offisielle» vitenskapsmiljøet på disse faktaene. At det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet i 2024 på en orkestrert måte avviste funn fra ledende kvinnelige forskere, er hjerteskjærende – i hvert fall for meg, som selv er deltidsforsker. Trodde du at kvinner er likestilt med menn, hundre år etter at den første feministbølgen og stemmerettsbevegelsen vant stemmerett? Tenk om igjen.
Et avvik
Situasjonen i vitenskapen er særlig prekær, og en av filmens store fortjenester er å vise at kjønnsulikhet i forskningen ikke bare handler om politikk, kultur eller økonomi. Den handler om overlevelse. For den rammer kvinners helse direkte. Mannskroppen har vært standarden, kvinnekroppen et avvik. Under 5 prosent av de globale forskningsmidlene går spesifikt til kvinnehelse. «Vitenskapen har gjort fantastiske oppdagelser. De satte en mann på månen og gjorde alle slags spektakulære ting. Så hvorfor mangler vi fortsatt svar på grunnleggende spørsmål om overgangsalderen?» spør regissøren, som er rasende over at hun «måtte løse dette mysteriet» helt på egen hånd.
Hun har samlet vitnesbyrd fra flere kvinner fra hele verden som etter at den fertile perioden var over, slet med symptomer som lignet hennes egne. Hetetokter, søvnløshet, tap av korttidshukommelse, konsentrasjonsvansker, nedsatt arbeidsevne og tapt motivasjon. En var så utmattet av søvnmangel at hun var klar til å ta sitt eget liv. En annen sluttet i jobben på grunn av problemer med korttidshukommelsen, uten å si fra til noen. Ikke alle opplever dette på samme måte, og slett ikke så sterkt, men overgangen til overgangsalderen forstyrrer hverdagen for de fleste kvinner verden over. Og for de fleste er det ikke lett å finne en løsning. Forestillingen om at kvinner som ikke kan få barn, er mindre verdt, lever fortsatt, og det gjør også bildet av bråkmakeren, den hysteriske kvinnen – hysteri ble først fjernet som diagnose over hele verden i 1992.
Trodde du at kvinner er likestilt med menn, hundre år etter at den første feministbølgen og stemmerettsbevegelsen vant stemmerett? Tenk om igjen.
Hennes egen reise
Regissøren legger ut på en reise jorden rundt og besøker forskere som driver hardkokt forskning og gjør viktige oppdagelser. Silje Mæland ved Universitetet i Bergen advarer om at overgangsalderen altfor ofte er grunnen til at kvinner i 40- og 50-årene forsvinner fra arbeidslivet. Pauline Maki ved University of Illinois i Chicago oppdaget at overgangsplager som hetetokter kan gi målbare endringer i hjernen, blant annet slike som forbindes med Alzheimers sykdom. Anette Tønnes ved Københavns Universitet har slått fast at svingende østrogennivåer er selve problemet i overgangsalderen, og at østrogen er et avgjørende hormon for kvinner som påvirker alt fra skjelettet til hjernefunksjonen. Og Jayashri Kulkarni ved Monash University i Melbourne forsker på hvorfor så mange kvinner blir deprimerte når hormonnivåene endres drastisk. Som psykiatrilege i spesialisering i andre år satte dr. Kulkarni i gang det første østrogenforsøket noensinne, og fant at flere kronisk syke kvinnelige pasienter ved et psykiatrisk sykehus ble bedre etter behandling med østrogen.
Vi ser også dr. Kulkarni når hun får høre om publikasjonene i The Lancet og presenterer innholdet for teamet sitt. Det berømte medisinske tidsskriftet avviser at depresjon i overgangsalderen er viktig, og at overgangsalderen i det hele tatt er en sykdom, og hevder at samfunnet må slutte å fokusere på overgangsalderen og gjøre den til et medisinsk anliggende. Forskerne vi møter i dokumentaren, er klar over dilemmaet: Å snakke om symptomene kan gjøre kvinner mer sårbare i arbeidslivet og i samfunnet, men å tie lar dem på den andre siden stå uten hjelp. Etter publiseringen i The Lancet vil det skje at forskere som studerer overgangsalderen, ikke får finansiert forskningen sin og må bytte fagfelt.
For verden
Derfor bør så mange som mulig se denne filmen. Den bør forlate festivalkretsløpet, ikke minst fordi den er laget med et bredt publikum i tankene. Dokumentarfilmen har tradisjonelt spilt en viktig rolle i å støtte kvinners kamp for flere rettigheter, og Menopause Mystery er et strålende eksempel, på grunn av temaet, og særlig fordi den tar opp vanskelige spørsmål på en rett fram og tilgjengelig måte. Den begynner med en illustrert reise gjennom de indre kvinnelige forplantningsorganene, flettet sammen med hjemmefilmer. Det mørkeste partiet, om kvinner innesperret på en psykiatrisk klinikk, er gjengitt med animerte innslag som ikke gjør like vondt, og forskningen gjøres lett å forstå. Når filmen tar for seg de offentlige reaksjonene på østrogenbehandling, konfronterer den dristig enda en ubehagelig sannhet – at overgangsalderen i seg selv oppfattes som et lite attraktivt tema som handler om deprimerte, søvnløse, aldrende kvinner. Det er en egen sjarm ved Menopause Mystery; den presenterer dette uten ubehag, som noe det er verdt å tenke over.
