Filmen som vant Tiger- og FIPRESCI-prisen ved filmfestivalen i Rotterdam 2025, og Young Onion, prisen for beste første- eller andrelangfilm under Skopjes MakeDox 2025, er et ekstraordinært kunstverk. Den kroatiske regissøren Igor Bezinović har gjenopplivet dokumentarfilmens kraft til å gi vanlige folk en stemme, og karnevalets frigjørende kraft, for å levere en skarp kritikk av selvmotsigelsene i den gamle verdenen med statsgrenser og krig – og av fascismen i særdeleshet. I dag, når selv EUs utenrikssjef skamløst forvrenger historiske fakta om hvem som beseiret nazismen og vant andre verdenskrig, er kunstverk som dette dyrebare.
Foretaket i Rijeka
Filmen rekonstruerer Gabriele D’Annunzios og legionærenes okkupasjon av byen Rijeka fra 1919 til 1920, som han kalte «Impresa di Fiume». Gjennom historiske dokumenter, som brevene hans til Benito Mussolini#, viser filmen at D’Annunzio la ut på erobringstoget bare noen måneder etter at Mussolini hadde grunnlagt bevegelsen sin, Fasci di Combattimento. Motivet var å støtte italiensk imperialisme på Balkan og å veie opp for forhandlingene i Paris etter første verdenskrig, der kongeriket Italia ikke hadde fått alle de tidligere østerriksk-ungarske områdene det var ute etter, blant dem Rijeka, Kvarner og Dalmazia. Vi får også vite om de rasistiske synspunktene D’Annunzio ga uttrykk for, blant annet i Letter to the Dalmatians (1919), der han snakket om «den skitne kroaten» og brukte et nedsettende ord om slaviske folk, «s’ciavi». Likevel feires D’Annunzio i Italia som patriot og dikter, og skolebarn lærer diktene hans utenat. Alltid opptatt av framtoning lot han selv bygge et gods ved Gardasjøen til minne om eget liv, Vittoriale. I dag er det et populært turistmål, og D’Annunzios globale berømmelse som eksentrisk dikter har nylig gått over i uttalt positive lesninger av okkupasjonen av Rijeka. Bare for å nevne ett eksempel: Hakim Bey, rave-kulturens berømte profet, regnet D’Annunzios okkupasjon av Rijeka blant «piratutopiene» i Temporary Autonomous Zones (1991).
Likevel feires D’Annunzio i Italia som patriot og dikter, og skolebarn lærer diktene hans utenat.
Fascisme før og nå
Det var denne urovekkende populariteten til D’Annunzio som vakte Bezinovićs interesse. Rulleteksten avslører en imponerende liste over kilder til opptakene som er brukt i dokumentaren – fra La Cineteca del Friuli til British Pathé, fra Museet i Rijeka til Princeton University Library og det ikonografiske arkivet til selve Fondazione Il Vittoriale. Bezinović har drevet systematisk research der ingenting er overlatt til tilfeldighetene, slik vi ser i åpningskollasjen av nyere opptak, tegninger og gamle fotografier av broene over elven som deler Rijeka i to. D’Annunzio sprengte dem alle julaften 1920, i et mislykket forsøk på å stanse den italienske hærens framrykning.
I motsetning til den offisielle italienske politikken, som var imot okkupasjonen, var det flere enkeltpersoner som støttet D’Annunzio og Mussolini med begeistring fra første stund. Ved siden av den jevnlige korrespondansen deres byr Fiume or Death! på en rekke andre bevis for at de delte en felles agenda. I en kortfilm fra 1919 ser vi for eksempel D’Annunzio gjøre den romerske hilsenen, og dette var ifølge Bezinović første gang den romerske hilsenen ble utført og filmet. D’Annunzio hyllet av hele sitt hjerte en av de første aksjonene til de fascistiske militsene: brannen i Narodni Dom (Folkets hus), setet for slovenske kulturelle og økonomiske foreninger i Trieste i 1920. Den ekskluderende logikken «Enten er du med oss, eller mot oss» var skrevet inn i grunnloven D’Annunzio utarbeidet for Rijeka. Han foreslo en folkeavstemning slik at innbyggerne kunne avgjøre om han skulle bli eller ikke, men da de stemte mot, lot han stemmelokalene ødelegge.
Folket
Det viktigste i Bezinovićs film er innbyggerne i Rijeka. Mens de nærmest var fraværende i de rådende heltefortellingene om D’Annunzios foretak, ble hundrevis av dem invitert til å delta i Rijeka or Death!. Bezinović rekrutterte dem gjennom annonser i byens store medier og gjennom intervjuer på gaten. Flere freidige menn ble for eksempel invitert til å prøvespille for rollen som D’Annunzio. Rekonstruksjonene setter fortid og nåtid i dialog, og innimellom skyter de bevisst inn anakronistiske elementer – som i sekvensen der Cico, en musiker og en av dem som spiller D’Annunzio, tar fram en elektrisk gitar for å akkompagnere D’Annunzios inntog i Rijeka. Andre ganger framhever dialogen kontinuitet. Slik som i bildet av D’Annunzio blant en gruppe legionærer foran en vegg full av graffiti, med hakekors iblant. En påminnelse om aldri å glemme hva D’Annunzios kolonialistiske og nasjonalistiske retorikk førte med seg i tiårene som fulgte.
I motsetning til den offisielle italienske politikken, som var imot okkupasjonen, var det flere enkeltpersoner som støttet D’Annunzio og Mussolini med begeistring fra første stund.
Karnevalet
I begynnelsen av filmen får vi vite at D’Annunzio forbød det tradisjonelle karnevalet i Rijeka, og filmen avsluttes med at innbyggerne feirer karnevalet sitt. Karnevalets språk er også skrevet inn i selve filmen. Ved å bruke karnevalistiske grep – samle folk som vanligvis holdes fra hverandre av sosiale og hierarkiske skillelinjer, oppløse hierarkiske forhold og sette ulike verdensbilder sammen igjen – oppnådde Bezinović de frigjørende virkningene Mikhail Bakhtin tilskrev karnevalet: en feiring av at all struktur og orden er relativ, en ambivalens overfor det som vanligvis regnes som absolutt, og respekt for selve forandringsprosessen snarere enn for det som forandres. Filmens polymorfi går utover kritikken av fascisme. Den undergraver ethvert jag etter ensidig sannhet eller visshet og stenger dermed selve muligheten for en totalitær diskurs. Filmen er en kollektiv bragd av regissøren og de andre innbyggerne i Rijeka som var med. Vanlige mennesker, som oftest er utelukket fra historieskrivingen, særlig når det gjelder imperialistiske og kolonialistiske foretak som D’Annunzios. I dag hører vi om vanlige folk som dem som mister økonomisk makt, men vi bør også bekymre oss for den direkte følgen av dette: at de blir utestengt fra beslutningene, og at stemmen deres uteblir. I Rijeka or Death! har de en stemme, og den er verdt å lytte til, for nettopp denne stemmen er garantien for at historien ikke gjentar seg.
