Da den 81. utgaven av Venice International Film Festival viste dokumentaren Russians at War som verdenspremiere, ble filmen møtt med fem minutters stående applaus. Men kritiske ukrainske stemmer lot ikke vente på seg. De tvang festivalsjef Alberto Barbera# til å forsvare filmen mot massive anklager om å være prorussisk. Han erklærte den for en antikrigsfilm uten propagandistiske tendenser. For ham preges verket av et menneskelig perspektiv og kunstneriske kvaliteter. Filmen ble vist i to lukkede visninger.
Men dette var bare begynnelsen på en omfattende offensiv. Bare noen dager senere krevde det ukrainsk-kanadiske miljøet at Toronto International Film Festival tok filmen av programmet, uten at de fleste av dem som stilte kravet, hadde sett den. Også denne festivalen forsvarte verket. Den hevdet ikke bare at filmen ikke tjente noen propaganda, men også at festivaler skal respektere kunstneres og kulturarbeideres rett til ytrings-, menings- og talefrihet. Ethvert sensurtiltak måtte derfor avvises. Festivaler må gi et trygt rom for utveksling av ulike synspunkter. Likevel mottok TIFF deretter urovekkende henvendelser om bygningens konstruksjon og sikkerhetstiltak, særlig om cite_note Szechuan 16» target=»_blank» rel=»noopener»>innganger og utganger for VIP-gjester. Festivalens ansatte ble også bombardert med hundrevis av trusler på telefon og e-post, deriblant voldstrusler. Det ble dessuten kjent at det var planer om å forstyrre visningen. Festivalen avlyste deretter de offentlige visningene. To visninger fant sted noen dager senere i et kultursenter i utkanten av byen, under beskyttelse av store politi- og sikkerhetsstyrker.
Andre festivaler, som Zurich Film Festival, sto imot presset, som nå også kom fra den ukrainske regjeringen. Andre igjen beholdt filmen i konkurranseprogrammet, men avlyste de offentlige visningene av sikkerhetshensyn.
Noen andre festivaler, som Mumbai Film Festival og Leuven Docville Film Festival, avlyste filmen. Sistnevnte gjorde det etter press fra den ukrainske ambassaden.
Hva skjedde? På nyttårsdag 2022 møtte den russisk-kanadiske filmskaperen Anastasia Trofimova Ilya, en soldat utkledd som julenisse. Han var på vei tilbake fra fronten i Moskva metroen, og skulle snart reise ut igjen. Hun overtalte ham til å hjelpe henne å komme seg til bataljonen hans, slik at hun kunne danne seg sitt eget inntrykk av virkeligheten der og gjøre observasjonene sine til en dokumentarfilm. Uten offisiell tillatelse, til og med uten presseakkreditering, tok hun seg inn i krigssonen. Hun ble tolerert så lenge hun holdt lav profil. De fleste soldatene er glade for at sannheten om livet deres der endelig blir vist, og for at noe gjøres for å motvirke TV-kanalenes løgner.
Den russiske propagandaen – at heltene alltid vinner og de andre dør – møtes med kynisme blant russiske soldater. Da Trofimova kom, hadde bare 300 av de 900 soldatene i Ilyas bataljon overlevd, blant dem mange sårede og varig funksjonshemmede.
Soldatenes motiver
Trofimova stiller soldatene spørsmål og observerer dem nøye, også samtalene de har seg imellom, for å forstå hvorfor de kjemper denne krigen. Hun hører et vidt spekter av argumenter. Noen viser til traumatiske minner fra 2014 i det østlige Ukraina, der de mistet hjemmene sine, eiendelene sine og, i Ilyas tilfelle, virksomhetene sine. Å snakke russisk der betydde å være en annenrangs ukrainer. Russerne kjenner også problemet med å leve uten gass, strøm og vann. Andre omfavnet en vag følelse av patriotisme, næret av propaganda som gav dem inntrykk av at de måtte forsvare landet mot vestlig okkupasjon. Men denne patriotismen forvitrer snart i møte med en virkelighet der bare meningsløse ofre blir registrert på begge sider. En soldat sier at det må finnes reelle grunner til å kjempe. Mange tviler imidlertid på det. En annen soldat sier: Vi gjennomførte en invasjon, men mot vår vilje. En tredje erklærer at krigen blir kunstig forlenget fordi noen tjener på den.
Atter andre soldater skrev under på midlertidige kontrakter av økonomiske grunner, også for å sikre familiens overlevelse. De blir selv fanger, for de kan ikke reise hjem når kontraktene utløper. Etter måneder uten lønn står de ofte uten en krone. Noen står ikke engang på lønningslisten og vil ikke få noen kompensasjon. Selv etter å ha blitt såret får de ingen materiell hjelp. Noen forteller at de har mistet en venn eller sin egen familie til krigen. Noen soldater ville følge med en venn som var tvangsrekruttert eller revet med av propaganda, eller til og med sin egen far eller sønn. Atter andre blir og kjemper for å hevne sine falne venner og kamerater. Andre sier: Hvis jeg ikke kjemper nå, må sønnene mine gjøre det i overskuelig fremtid. En narkoman innrømmer at han heller vil være her enn der han kommer fra.
Anastasia Trofimova er ikke bare vitne til disse historiene. Hun stiller også spørsmål når hun mener det er nødvendig, for eksempel når en soldat snakker om «ukrainske nazister» som hater russerne. Hvordan, spør hun, har han kommet frem til dette synet? Enda viktigere er det at hun like direkte spør om soldatene har vært vitne til krigsforbrytelser, tortur og drap, også av sivile. Anklagen mot Trofimova om at hun ikke nevner #krigsforbrytelser# føres ad absurdum i slike scener. Når de intervjuede soldatene benekter slike handlinger, er det vitnesbyrdet fra en ballongfører ved fronten, der det ikke tas fanger, og der man under visse omstendigheter bare henter ut de egne soldatenes lik.
Tortur og grusomheter mot ukrainske soldater og sivile i leirer og sykehus, eller når tropper trenger inn i landsbyer, begås ikke der alle soldater bare er kanonfôr i en håpløs skyttergravskrig. Svarene fra dem Trofimova intervjuer, er derfor ikke automatisk usanne.
Anklagen mot Trofimova om at hun ikke nevner krigsforbrytelser, føres ad absurdum i slike scener.
Krigens ofre (og sannheter)
Soldatene vet at tapene blir store – vodka og godt humør maskerer frykten. Nye rekrutter kommer uten noen form for opplæring. På grunn av manglende erfaring overlever noen ikke engang de første dagene. De blir satt til å betjene stridsvogner fra Sovjettiden uten å ha fått noen opplæring i bruken. Ilyas bataljon, som var 180 km fra den direkte krigssonen da Trofimova kom, får nå ordre om å dra tilbake til fronten. På veien dit overnatter de i en russisk atombunker. Trofimova tar også med redde russiske sivile nær fronten. Situasjonen deres er like paradoksal. De klager over å bli beskutt av sine egne allierte. De ble russere av institusjonell art uten noen aktiv medvirkning, i stor grad på grunn av Lenin-bildet og den stadige propagandaen på skolen. Nå er det omstridte Donbas bare en livløs sone.
De første ofrene blir også registrert ved Ilyas sanitetsavdeling. Igjen hører vi stemmer som sier: Vi vet ikke engang hva vi kjemper for. Det finnes ingen plan, ikke engang informasjon om miner. De vet at i denne første visuelle konfrontasjonen med fienden, når de går inn i denne kampsonen, vil de bli drept i massevis. Vi blir sendt, sies det igjen helt klart, for å bli slaktet. I denne sekvensen bruker Trofimova også droneopptak som viser stridsvogner som eksploderer og bombeofre, samt dusinvis av døde og sårede. En omringet mann tar sitt eget liv. En offiser gråter fordi han må underrette de etterlatte etter de drepte.
I filmens siste del løfter Trofimova frem en skjebnesvanger sannhet. Hun viser en soldat som var svært kritisk til krigen, men som nå, etter å ha blitt alvorlig skadet, snakker om en rettferdig krig, uten hvilken Russland ville gått tapt fordi grensene ville vært under beleiring. Trofimova spør igjen hvordan han har kommet frem til denne vurderingen. Han svarer at han ikke kan glemme ansiktet til en drept kamerat. Han viser henne en video utgitt av den ukrainske siden, der en såret soldat, som allerede ligger på bakken, gjør voldsomme, desperate håndbevegelser for å få stanset bombingen. Men det skjer gjentatte ganger, helt til han ikke beveger seg lenger. Krigens redsel, næret og dokumentert av propaganda, fører bare til økende hat og tjener som den største krigsdriveren.
Mot slutten gir Trofimova ordet til kvinnene. Ved mannens grav klager en av dem: «Hvorfor trenger du denne berømmelsen?» Hun legger til: «Han visste ikke engang hva han kjempet for. Vi kvinner, mødre og barn trenger ikke denne krigen.» En annen kvinne vil ikke fortelle barnet sitt noe om krigen, for nesten alt ved den er løgn. En tredje vender seg rett mot kameraet: «Jeg gir mitt samtykke til denne dokumentaren, slik at folk kan forstå hva som virkelig skjer.»
Manipulasjon og propaganda
I lys av angrepene på Russians at War virker en mer detaljert beskrivelse av filmens innhold nødvendig. Filmen er åpenbart vanskelig å vise i offentlige rom. Trofimova har laget en dokumentar som ikke bare viser den bevisste manipulasjonen av patriotisme og vennskap, men også utnyttelsen og bedraget som med pengemidler iscenesetter en krig som tjener kapitalinteresser. Hun viser soldater som vet at regjeringen deres lurer dem, og som bare tjener som kanonfôr. Hun viser et av de menneskelige aspektene ved denne krigen, som krever ofre på begge sider. Å stemple det enkle faktum at russiske soldater, til og med i stort antall, ikke vil føre krig, som prorussisk propaganda, passer godt inn i den pågående propagandamaskinen. Anklagen mot filmen burde rettes mot den propagandistiske anklageren selv. Det er ikke bare ukrainere som rammes av vold, men også russiske soldater, så vel som de truede festivalarbeiderne og deltakerne. Det ville tjent ukrainske interesser langt bedre å vite og si hvem den virkelige fienden er.
Trofimova leverer et verk som søker menneskelige sannheter. Hun frikjenner ingen for ansvar. Hun viser soldater som følger russisk propaganda, men undersøker hvordan de fjernstyres og ledes på villspor. Hun tok en betydelig personlig risiko for å lage denne antikrigsfilmen, i håp om å bidra litt til en rask slutt på krigen. Hun beskyldes for å mangle empati. Menneskelighet ser ut til å være selve propagandamaskinens fiende.
Det er verken spørsmålet eller hensikten her å bagatellisere de grufulle massakrene og torturen vi stadig får høre om. Mennesker blir barbarer i krig, oppmuntret av propagandamaskinen. Denne innsikten kan også anvendes på torturen av russiske soldater fra den ukrainske hærens side.
Trofimova ble også beskyldt for å ha reist inn i Ukraina uten tillatelse. Skulle hun ha tatt bataljonen med til passkontoret, eller myndighetene med til bataljonen? Retorisk tøv. Reportere uten grenser er også et fremmed begrep for aktorene her.
Trofimova har aldri bagatellisert eller fornektet krigsforbrytelser. Tvert imot tar hun dem opp. Hun tar heller ikke til orde for å frikjenne noen bare fordi de fulgte ordre. Også ukrainere som ikke vil kjempe, tvinges til å følge ordre.
Trofimova er verken opptatt av strategier for å renvaske eller for å anklage. Hun vil avdekke hvordan maktmekanismene som fører til grusomheter, virker. Retorisk, propagandistisk demonisering er til liten hjelp her.
Det ukrainske kultur- og strategiske kommunikasjonsdepartementet erklærte Trofimova for en trussel mot den nasjonale sikkerheten og en statsfiende. Den ukrainske sikkerhetstjenesten har til og med reist tiltale mot henne for å ha fornektet russisk aggresjon og glorifisert dens aktører.
Følgene av slik trakassering rammer alle dokumentarfilmregissører og produsentene deres, som etter slike angrep vil ha en tendens til å unngå politisk viktige, men omstridte temaer. Det gjør stor skade på en #debattkultur# i en tid da kulturinstitusjoner, distributører og medier allerede er stadig mer risikoaverse og unngår politisk kontroversielle, aktuelle temaer til fordel for portretter og musikkdokumentarer.
Blant anklagerne …
Anastasia Trofimova har, for å nevne noen få eksempler, laget en dokumentar om de kurdiske kvinnenes forsvarsenheter (YPJ) som kjemper mot IS (Her War: Women Vs. ISIS, 2015) og om det første tilfluktsstedet for foreldreløse barn i Irak (Iraqi Safe House, 2018). Hun forsøkte å bidra til sameksistens og fredsbevarende tiltak for folk i Mosul i Irak som hadde tatt stilling for eller mot IS (Mosul Between War and Peace, 2018). Hun dokumenterte også arbeidet til den eneste frivillige organisasjonen i Russland som har som mål å redde mennesker fra moderne former for slaveri (Enslaved, 2020).
Vi skulle gjerne sett tilsvarende modige og humanitære innsatser blant anklagerne hennes.
