Drapet på Kitty Genovese sent en kveld på 1960-tallet utenfor leiligheten hennes i New York ble en av de mest beryktede og omdiskuterte sakene i amerikansk historie – fordi så mange vitner så hva som skjedde uten å gripe inn. Psykologilærebøker bruker eksempelet som illustrasjon på det som kalles «tilskuereffekten».
Spol frem til i dag, og femicid er fortsatt en forbrytelse som blomstrer der kjønnsbasert trakassering og vold stilltiende aksepteres, eller der faren rett og slett ikke blir tatt alvorlig nok, eller forebyggende tiltak ikke får nok oppmerksomhet. Den tysk-brasilianske filmskaperen Daniela Magnani Hüller vet dette altfor godt. Som sytten‑åring ble hun knivstukket og nesten drept av en klassekamerat som hadde forfulgt og truet henne, selv om mange rundt henne kjente til situasjonen som gikk forut for angrepet. Fjorten år etter den traumatiske hendelsen inviterer hun disse menneskene, og noen av dem hun møtte i dagene like etterpå, til å møte henne. Hun vil finne ut hva de tenkte, og dele sitt eget syn på det som skjedde. Det som kommer ut av det er Sometimes, I Imagine Them All at a Party, som hadde premiere i Forum-seksjonen på Berlinale og nå vises på DOK.fest München. Det er en dokumentar som både er en bearbeiding og et oppgjør, en slags terapi, og en kraftfull gjenerobring: Filmskaperen tar tilbake makten over sin egen kropp og over vilkårene andre ser den på.
Angrepet
Sometimes, I Imagine Them All at a Party åpner med at Hüller i voice-over gjenforteller minnet om angrepet, øyeblikk for øyeblikk og i impresjonistiske drag: konfrontasjonen med overfallsmannen ved et busstopp, og varmefølelsen som brer seg i brystet før hun skjønner at den kommer fra en kniv. Så den lille gruppen tilskuere ved holdeplassen, som vendte seg bort og ikke hjalp henne, til tross for de alvorlige skadene, før hun løp mot hjemmet. Et annet minne står sentralt: Hun våknet på sykehus, og en etterforsker ba henne, synlig beveget, om ikke å miste troen på menneskeheten. Senere sier hun at denne menneskelige vennligheten var avgjørende for at hun fikk tilliten tilbake etter det katastrofale som hadde skjedd. I denne rammen av erindringer er det som rammer oss, ikke hele historien. Hvordan andre reagerer på det som skjer, og hvor mye støtte vi får før, under og etter, kan avgjøre hvor sterkt traumet forandrer oss og verdensbildet vårt. Et forsøk på femicid kan ødelegge sinnsroen vår – men legg til en folkemengde av likegyldige tilskuere, og slaget blir enda tyngre, fordi kvinners manglende trygghet i en patriarkalsk verden understrekes som en vedvarende norm. Til Hüllers inntrykk hører teksturrike, abstrakte bilder, filmet på filmmateriale, som fremhever traumets fragmentariske og kroppslige karakter. Det lar seg ikke enkelt resonnere seg gjennom, men preger hvordan vi oppfatter omgivelsene.
Hvordan andre reagerer på det som skjer, og hvor mye støtte vi får før, under og etter, kan avgjøre hvor sterkt traumet forandrer oss og verdensbildet vårt.
Objektiv klarhet
Intervjuene har en mer objektiv klarhet. De er filmet på avstand, og Hüllers ansikt er ikke å se (før helt på slutten) – et valg som gir henne en viss kontroll over privatlivet sitt og over hvor tett vi slipper innpå henne. Denne visuelle tilnærmingen står i kontrast til historien hun forteller. På skolen gikk den senere gjerningsmannen i samme klasse som henne, og han snudde seg og stirret på henne nesten hele timen – en form for trusler som gjorde henne og klassekameratene dypt ukomfortable, men som læreren den gangen ikke gjorde noe for å stoppe. Læreren det gjelder, forteller om skammen hun senere kjente, og en frittalende klassekamerat forteller hvor virkningsløse forsøkene hennes på å si fra om oppførselen var. En intervjuet fra politiet gjør rede for de få juridiske virkemidlene som finnes mot forfølgelse, som ofte regnes som en «mindre forseelse», selv om den er en godt dokumentert og hyppig forløper til alvorlige angrep. At lærerne og rektor ikke sa et ord om angrepet, heller ikke da Hüller vendte tilbake til skolen tre uker senere, blir også kritisk gransket.
Daglige påminnelser
Hüller drar tilbake til Brasil for å gjenforenes med familien. Landet er et annet, med andre inntrykk – men femicid er en nesten daglig påminnelse i nyhetene der. Hun gjenkjenner fellestrekkene i alle historiene og et bredere, systemisk mistillitssystem der ofre får skylden, og der det å søke rettferdighet kan bli en retraumatiserende prøvelse. Sometimes, I Imagine Them All at a Party er ikke bare et personlig oppgjør med en hendelse som endret et liv, men også en solidaritetshandling med alle kvinner som er blitt utsatt for femicid eller har mistet livet i det, og en vekker til alle borgere om å handle tidlig og sammen for å beskytte de sårbare eller strukturelt skadelidende i sine egne lokalsamfunn.
