Åpningsscenen, der en 8 år gammel jente filmer folk i en flyterminal mens hun venter på flyet til Sahara, binder dokumentarens fortellerblikk overbevisende sammen med publikums. Carolina De Lillo Magliulo, det er jentas navn, skal snart oppdage en verden som er ulik hennes egen, og tilskueren skal oppdage sahrawiene, et folk som gradvis og nesten usynlig er blitt visket ut av verdenskartet og flyttet over i legendenes rike. Regissør Elisabetta Giannini er Carolinas søster. Nylig fant hun opptak fra denne reisen til Sahara på 1990-tallet i familiearkivet. Hun bestemte seg for å reise tilbake med søsteren, nå voksen, til de samme stedene og menneskene, og la framtiden den 8 år gamle jenta så for seg for 30 år siden, møte nåtiden. Innsikten om at ingen av forventningene er blitt innfridd, er nedslående; parallellen mellom sahrawiene og palestinerne er smertelig åpenbar. Men The Legend of the Desert, som hadde premiere i programmet Days of the Authors under filmfestivalen i Venezia 2026, gjør dette om til en sterk oppfordring til ikke å gi opp. Det skyldes først og fremst at Giannini introduserer en ny type dokumentar.
I motsetning til blikket ovenfra, så kjært for dokumentarister og i våre dager støttet av droneteknologi, ser denne filmen verden fra bakkenivå. Hun lar publikum dele protagonistenes syn, slik hun selv gjør, og beveger seg dermed hinsides kategorier som observerende eller deltakende. Filmens første bilde, som får oss til å se på skoene til folk som går forbi, er et perfekt eksempel.
Et fjernt under
Sahrawiene har bodd i Vest-Sahara, som ligger mellom Marokko, Algerie og Mauritania, i mer enn tusen år. Regionen, som har noen av verdens største fosfatforekomster, sto under spansk kolonistyre. Under avkoloniseringen organiserte sahrawiene seg i Polisario-fronten og krevde en uavhengig Den sahrawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Spania lovte å holde en folkeavstemning om uavhengighet, men overlot i 1975 i stedet den administrative kontrollen over Vest-Sahara til Marokko og Mauritania. Sahrawiene, med Polisario-fronten i spissen, gjorde motstand mot okkupasjonen, og krigen i Vest-Sahara brøt ut. De fleste sahrawiene flyktet fra volden og fant tilflukt i leire nær Tindouf i Algerie. Mauritania trakk seg ut og anerkjente formelt SADR, men konflikten mellom Marokko og Polisario-fronten fortsatte til 1991, da FN opprettet en misjon for å overvåke freden og organisere en folkeavstemning om selvbestemmelse.
Etter løftet om folkeavstemning lagde Antonietta De Lillo, mor til Elisabetta og Carolina og produsent av The Legend of the Desert, sammen med et par kolleger en politisk dokumentar om det samme temaet (Sahrawi, Voices Distant from the Sea, 1997). Turen til Sahara med Carolina var en del av researchen. Mens barnet ser folkeavstemningen som en lys framtid, kan den voksne Carolina bare bekrefte at den aldri ble noe av. Med ordene til Elena Grillone, som har skrevet manuset sammen med Giannini, ble den et fjernt under.
Kommersielle og politiske interesser, som en sandstorm i Sahara, hindrer sahrawiene i å få sin rett til et eget hjem.
Hvor er hjemmet?
Denne urettferdigheten er kjernen i The Legend of the Desert, og publikum får se på nært hold hvordan sahrawiene lever med den dag for dag. Det betyr ikke at det politiske er utelatt – Fatima Mahfud, Polisarios representant i Italia, deltok i arbeidet med filmen, og vi ser henne også på flyplassen når Carolina drar til Sahara for første gang. Barnets forsøk på å fastslå hvor Fatima kommer fra – fra Algerie, fra leirene, er leirene hjemmet hennes? – åpner for det personlige aspektet ved The Question of Western Sahara. En lengsel etter hjemmet. Hjemmet er et sentralt tema og filmens fremste visuelle kjennetegn. Hjemmevideo-uttrykket i materialet fra 1990-tallet består helt til slutt; blikket er alltid knyttet til en person, og kameraet holder seg i samme høyde som menneskene som filmes. Hyppige bilder av Carolina som tar bilder, forsterker hjemmevideo-stemningen ytterligere. Familieportretter, vakre og symmetrisk komponerte bilder av de mange medlemmene i familiene vi møter underveis, vitner om det kollektive ved sahrawisk identitet. «Jeg kan ikke forlate familien min og alle andre og leve et bedre liv alene; det er egoistisk,» sier en av dem. Innrammet minner disse praktfulle portrettene om familiebildene som pryder europeiske hjem, og som sammen med TV-apparatene utgjorde sentrum i familienes følelsesliv gjennom hele moderniteten – og dermed igjen trekker fram urettferdigheten. Hvor skal man henge dem opp hvis man bor i en flyktningleir? Det gammeldagse preget ved bildene minner oss også om at selv om verden har forandret seg, har situasjonen for menneskene fra Vest-Sahara ikke gjort det.
Kameraets posisjon er på samme måte flertydig. Blikket som gjentar øynenes posisjon, et barns øyne, tyder på likeverd og gjensidighet. Det letter identifikasjon og innlevelse i personene, og fører til en dialog der Caroline ikke bare stiller spørsmål og får informasjon, men også svarer sin sahrawiske samtalepartner om sine egne opplevelser av Sahara og leirene deres. Parallelt med hennes erfaring møter vi sahrawiske barn som forteller om tiden sin i Napoli, som del av et solidaritetsprosjekt der italienske regionale foreninger og bystyret i Napoli hvert år er vertskap for dem.
Aldri glem
Disse nære relasjonene skaper en atmosfære av tillit og bringer skjulte nyanser fram i lyset. Kommersielle og politiske interesser, som en sandstorm i Sahara, hindrer sahrawiene i å få sin rett til et eget hjem. Håpet som fulgte løftet om folkeavstemning i 1991, svinner hen, og mer urovekkende følelser tar over. Caroline plages av frykten for at hun en dag også kan havne blant dem som glemmer. Blant sahrawiene vinner en desperat og ekstrem tanke gradvis terreng: at krig kanskje er den eneste måten å ta tilbake landet sitt på. Men fellesskapsfølelsen som skapes i The Legend of the Desert , viser at en langt bedre løsning også er mulig – at nok av oss lar være å glemme, og at sahrawiene får det de ble lovet.
