Slavoj Žižeks skarpe refleksjoner, utløst av et kuratert utvalg filmer, står i sentrum av The Pervert’s Guide to Ideology (2012). Dette er andre del av en trilogi av Sophie Fiennes som begynte i 2006 med The Pervert’s Guide to Cinema.
For filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Žižek er filmer fragmenter, fortettinger og utfordringer til forståelsen vår av virkeligheten. Skulle romvesener forsøke å forstå menneskelig sivilisasjon, ville han derfor ikke rådet dem til å se seg omkring, men til å se et bestemt knippe filmer – filmer som krystalliserer tolkningen vår av virkeligheten.
Men filmer er ikke bare reaktive, fortettede opptegnelser over hvordan vi tolker virkeligheten; de er også med på å forme denne tolkningen. Filmer stabiliserer persepsjonsmønstrene våre og setter det som er utelatt, i skarpere fokus – på en måte som er mer oversiktlig og håndterlig enn den langt mer sammensatte, direkte oppfatningen av virkeligheten. For Žižek er filmer nyttige byggeklosser for bevisst tenkning. Fiennes gir ham 136 minutter til å utfolde de kompliserte refleksjonene sine – på ingen måte for langt for den ettertenksomme seeren. Tvert imot: Én visning kan ikke gjøre arbeidet rettferdighet.
Fra første stund advarer Žižek om at skillet mellom sant og falskt forenkler hvordan vi får tilgang til virkeligheten. Det viktigste er å forstå hvordan selve begjæret vårt er strukturert. Ideologier virker ikke bare som direkte manipulatorer, men også som kilde til begrensede oppfatninger av virkeligheten. De er ikke bare ytre tvangsmekanismer; de strukturerer virkeligheten vår på det mest grunnleggende nivået. Ideologier bestemmer hva vi bør ønske oss. De skaper normalitet og virkelighet. De øver innflytelse ikke gjennom tvang, men ved å antyde hva som er vakkert og naturlig. Derfor opplever vi aksepten av regler som uttrykk for vårt eget spontane begjær. Alt dette har selvsagt politiske konsekvenser. Ideologien definerer hva som er et riktig og ønskelig liv. Statsmakten – eller andre voldsmonopoler – kan utnytte dette til å innskrenke mulighetene for alternative livsformer. Det frie valget viser seg å være en illusjon.
Det er derfor vanskelig å frigjøre seg fra ideologier – med mindre man kanskje er zenbuddhist. Men man kan bli mer bevisst dem, reflektere over dem og delvis stille spørsmål ved dem. Žižek har ikke som mål å utfordre utopier, fantasier, individuelle ønsker eller streben etter samfunnsendring på en radikal måte. I stedet ber han om en mer presis analyse av hvordan disse projeksjonene speiler sine egne vilkår og forutsetninger – eller med andre ord, hva de systematisk eller ubevisst utelukker.
Les også: En god kommunist er en stor pessimist
Man kan følge Žižek med fascinasjon når han reflekterer over rundt 24 filmer og bruker dem som springbrett for eksistensielle betraktninger om frihet og tvang, orden og kaos, mening og meningsløshet, begjær og angst, tvil og visshet. For filmentusiasten legger Žižek her fram en svært effektiv innføringsliste – som derfor er verdt å sitere:
- They Live (1988) – John Carpenter
- The Sound of Music (1965) – Robert Wise
- A Clockwork Orange (1971) – Stanley Kubrick
- Taxi Driver (1976) – Martin Scorsese
- Jaws (1975) – Steven Spielberg
- Titanic (1997) – James Cameron
- The Dark Knight (2008) – Christopher Nolan
- Brazil (1985) – Terry Gilliam
- The Searchers (1956) – John Ford
- Brief Encounter (1945) – David Lean
- Full Metal Jacket (1987) – Stanley Kubrick
- The Last Temptation of Christ (1988) – Martin Scorsese
- West Side Story (1961) – Robert Wise/Jerome Robbins
- Cabaret (1972) – Bob Fosse
- If…. (1968/69) – Lindsay Anderson
- MASH* (1970) – Robert Altman
- Zabriskie Point (1970) – Michelangelo Antonioni
- Seconds (1966) – John Frankenheimer
- The Loves of a Blonde (1965) – Miloš Forman
- The Firemen’s Ball (1967) – Miloš Forman
- The Fall of Berlin (1950) – Michail Tschiaureli
- Triumph of the Will (1935) – Leni Riefenstahl
- The Eternal Jew (1940) – Fritz Hippler
- I Am Legend (2007) – Francis Lawrence
I lys av disse verkene spør Žižek: Hvilke forestillinger om frihet frembringer de? Hvilke fantasier gir handlingene våre mening? Hvilke kulturelle bilder former frihetsideologien? Hvilke illusjoner er nødvendige for å stabilisere en bestående orden? Kan et samfunn opprettholde sin moralske orden uten å fortrenge visse motsetninger, voldshandlinger og løgner? Må ideologi være logisk eller overbevisende? Er begjær strukturert av fantasier som gir det en bestemt mening? Avgjør hverdagslige handlinger en følelse av normalitet, selv når denne normaliteten ikke lenger fungerer? Henger fantasi sammen med manglende evne til å endre virkeligheten? Hvilke fantasier frambringer ideologien? Kan fantasier maskere motsetninger? Forsterker uoppfylt begjær seg selv? Kan det å gi avkall på begjærets objekt være en del av selve begjæret? Hvordan kan et menneske leve med et begjær det ikke realiserer? Hvordan kan man samtidig vite at noe er forferdelig og likevel handle innenfor et system som normaliserer akkurat denne handlingen? Er ønsket om et normalt liv den største fristelsen? Hvilke sosiale og symbolske strukturer former forestillingene våre om frihet og opprør? Kan selv kritikken av forbrukerkulturen bli et forbrukbart bilde? Er ikke forestillingene våre om frihet allerede formet av samfunnet vi gjør opprør mot? Kan autentisitet være en fantasi? Begjærer vi et menneske for den det er, eller som en fantasi om hva det betyr for livet vårt? Hvordan blir en samfunnsorden følelsesmessig troverdig? Kan opprøreren selv bli en del av problemet fordi vedkommende bare kan forstå den Andre innenfor sine egne kategorier?
Ved gjentatte visninger trer flere sentrale innsikter fram. Ideologi virker ikke bare ved å fortelle oss hva vi skal tro; den former oss slik at vi utfører visse handlinger automatisk og opplever en bestemt sosial rolle som en del av identiteten vår. Ideologi gir identiteter, relasjoner og former for sosialt fellesskap. Når fiendebilder og motstandere fabrikkeres på denne måten, måtte den samfunnsstrukturen som gir «oss mot dem»-dynamikken mening, endres. Ideologi sier ikke «Tro dette!», men «Nyt.» Virkeligheten kan fortrenges nettopp ved at den stadig spilles av på nytt som underholdning.
Kunnskap alene er ikke nok til å få til – eller bare sette i gang – positiv endring.
Ideologi virker mindre gjennom tvang og påtvungne falske oppfatninger enn gjennom nytelse, underholdning, fellesskap og evnen til å klamre seg til personlig behag til tross for en virkelighet i endring.
Det gjenstår å tilføye: Ønsker man virkelig å forstå de faktiske maktstrukturene, er det nok å merke seg at all systematisk debatt eller forskning uteblir når det gjelder hvordan det i det hele tatt kan være mulig å bryte med de destruktive – og i stor grad tilsynelatende automatiserte – prosessene som nå utfolder seg over hele verden. Store medier tar ikke engang opp dette avgjørende temaet som et problem. En slik refleksjon måtte omfatte alle de ulike akademiske disiplinene – statsvitenskap, sosiologi, psykologi, økonomi, økologi, pedagogikk, filosofi, teknologi og så videre – som vanligvis arbeider isolert fra hverandre. At sivilisasjonen svikter i å ta den mest påtrengende debatten, er det tydeligste bidraget ikke bare til å akseptere en ukontrollert apokalypse, men til å ønske den aktivt.
Fiennes plasserer av og til Žižek, som gestikulerer vilt gjennom hele framstillingen, inn i ulike filmscenarioer. Det kan noen ganger gi en komisk effekt, men gir også kjærkomne, korte pustepauser fra tettheten i argumentasjonen hans. Samtidig blir Žižek slynget inn i situasjoner han tilsynelatende holder avstand til. Men hans egen kritikk tvinger ham til å innrømme at heller ikke han kan oppnå objektiv distanse, og at kritikk alltid allerede er en del av et «system» det ikke finnes noen vei ut av.
En av de mest treffende innsiktene hos Žižek er at man kan se gjennom det absurde i et system og en ideologi og likevel stabilisere det som deltaker, bare for å sikre seg et lite privat frirom. Små regelbrudd er forenlige med systemet. Systemet kan estetisk absorbere kritikk. Samfunnsordenen former og muliggjør til og med intimitet. Ideologien leverer selve bildene og kategoriene vi forstår kjærligheten gjennom, og fantasiene vi bruker for å begripe den. Selv dysfunksjonelle ordener opprettholdes gjennom handlinger og ritualer. Politisk makt kan fungere som garantist for intimitet og følelsesmessig trygghet, og kan derfor bli et begjærsobjekt.
I filmer blir kriger og andre katastrofer ofte bare kulisser for enkle kjærlighetshistorier eller private sosiale dramaer. Slik får kjærlighetshistoriene en politisk funksjon; privatsfæren instrumentaliseres. Ideologi er ikke bare det vi tror; det er også det vi opplever og nyter. Ideologi må få oss til å føle noe; den må tilby en verden vi har lyst til å leve i. Som begjær kan også hat organiseres sosialt. Ideologi kan framstille forfølgelse og vold som løsninger på problemer. Ideologi trenger ikke være logisk konsistent; den må bare fungere. Et samfunn kan stabilisere seg ikke bare ved å bekrefte sin felles identitet, men også ved å definere hvem som angivelig ikke hører til. Den mest moderne formen for ideologi er ikke lenger «Adlyd», men «Vær deg selv.» Å søke andre levekår endrer ikke systemets begjærsformende struktur. Kapitalistisk ideologi antyder «Forandre deg selv» snarere enn «Forandre samfunnsforholdene.»
Slavoj Žižek bruker filmer som kommuniserbare, fortettede livssituasjoner for å undersøke filosofiske begreper og framheve deres indre motsetninger. Han driver en form for åpen eksistensiell undersøkelse som film er det ideelle mediet for – på én gang det mest oversiktlige i omfang og det mest sammensatte.
Oppsummert:
Žižeks overordnede mål er å vise i hvilken grad vi – gjennom forestillingene våre om frihet og utopi – er ofre for et ideologisk system, formet av et nett av ideologier som virker over eller under bevissthetens terskel. Filmer – sammen med populærkultur, sanger, litteratur og lignende – fungerer som fortettede medier som hjelper oss å se dette, samtidig som de på suggestivt vis forsterker disse avhengighetene.
