Ifølge den selvutnevnte «moderate konservative kommunisten» Slavoj Žižek er en god kommunist en stor pessimist. Med The Pervert’s Guide to Utopias, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia, runder han av en trilogi som har vært tjue år underveis, og understreker poenget på vakkert vis. Det er tjue år siden han første gang stilte seg foran Sophie Fiennes’ kamera i The Pervert’s Guide to Cinema. Da tok han seerne med på en popintellektuell berg-og-dal-bane: han gled inn i møysommelig gjenskapte kulisser fra ikoniske medieverk for å dissekere filmkunstens syn på verden innenfra. Utopias fremstår nå som et stort gjensyn og et bittersøtt farvel.
Denne gangen bytter Žižek ut den lacanianske psykoseksualiteten fra den første filmen og de steinharde marxistiske dialektikkene i oppfølgeren, The Pervert’s Guide to Ideology (2012), med en mer frittflytende diagnose av den menneskelige tilstand. Det intellektuelle omfanget og en uventet følelsesmessig raushet gjør trolig dette siste samarbeidet med Fiennes til hans mest skarpsindige ferd gjennom filmhistorien så langt – kronen på verket i et antropologisk prosjekt som pakker hele spekteret av lacaniansk, hegeliansk og marxistisk kritisk teori inn i lettfordøyelige filmessays, ment å nytes av massene.
Spoilervarsel
Hvem andre enn Žižek kan vekke slik fryd mens han forteller publikum hvor fortapt vi egentlig er? Som en honnør til vår pessimisme gir han seerne et spoilervarsel helt i begynnelsen av Utopias og slår fast at «denne filmen handler om verdens undergang». Det innebærer naturlig nok at han må gjengi slutten på mange kjente filmer, og han bemerker at «hvis det ødelegger gleden din, står du fritt til å gå». Her får vi første smak av den žižekske ironiske lureriet som er strødd utover filmen: at dommedagsprofeten i ett og samme åndedrag ødelegger favorittfilmene sine og tilliten vår til det liberale demokratiet, er nettopp der gleden ligger.
Helt i hegeliansk ånd viser filmens tittel seg å være enda en dobbeltbunn: Žižek og Fiennes presenterer en dokumentar om utopier, men gir oss i stedet en kritisk dissekering av de dystopiske trekkene som former vår samfunnspolitiske samtid. Dette intellektuelle fingerferdighetstrikset er hans viktigste retoriske grep, den dialektiske omvendingen. Han bruker det gang på gang gjennom et verk på 133 minutter som siterer femten filmklassikere, avbrutt av glimt fra arkivmateriale: opptak fra krigen i Gaza, tv-opptredener av Trump og Putin og Instagram-poster fra Kylie Jenners bursdagsfest med The Handmaid’s Tale som tema. Hver gang utopien ser ut til å ligge innen rekkevidde, antyder Žižek med denne broket av eksempler, kommer dystopien enda nærmere.
For å bryte opp den binære tenkningen om godt mot ondt – eller for den saks skyld utopi mot dystopi – tar Žižek utgangspunkt i mørkets hjerte slik det fremstår i Francis Ford Coppolas Apocalypse Now (1979). Han plasserer seg i det miniatyrdiktaturet Marlon Brandos oberst Kurtz har skapt seg i den kambodsjanske jungelen, og snur opplysningstidens forestilling om at det onde springer ut av uvitenhet på hodet: Den amerikanske despoten er fullt klar over sitt eget onde, hevder vår guide. Han er alltid svimlende i sine assosiative sprang – noe han berømt nok veier opp for med et tvangsmessig bruk av sitt signaturuttrykk «og så videre, og så videre» – og krever at du godtar det plutselige spranget til konklusjonen om at Coppolas hjemsøkte krigsepos ikke engang fremstiller jungelen som kilden til alt ondt, slik Joseph Conrad gjør. Det ekstreme onde som lurer i denne tropiske arenaen, viser snarere at det virkelige mørkets hjerte ligger i kjernen av vår egen sivilisasjon. Ifølge Žižek hviler den på de samme despotiske prinsippene som Kurtz, bare omhyggelig skjult av samfunnets styrende krefter.
«Hver gang noen forkynner at vi har frihet og så videre, let etter den knuste fuglen.»
Den knuste fuglen
Her får hovedtesen i Žižeks filmprosjekt full kjøtt og blod. Han forklarer at filmen avkler de villedende utopiske forutsetningene samfunnet har lagt som et slør over øynene våre. Du kan like gjerne se for deg de voldsomt politiske dekonstruksjonene hans som at han river i stykker kjøttet på en Terminator for å blottlegge en hardkodet, iskald maskin for ødeleggelse og undertrykkelse. «Hvis romvesener skulle besøke jorden vår,» understreker Žižek, «og tilfeldigvis spurte meg: ‹Kan du forklare oss hva menneskeheten handler om?›, ville jeg bedt dem se på denne og denne filmen, så vil dere forstå oss.»
Den kanskje mest sigende scenen er hentet fra The Prestige (2006), som i Žižeks øyne er Christopher Nolans beste film til nå. Her vil han at vi skal stille spørsmål ved utopiske konstruksjoner som frihet og demokrati, som det liberale Vesten har bygget opp for oss. Når du blir lovet slike beroligende vennligheter, hevder Žižek og viser til et øyeblikk der en tryller får en kanarifugl til å forsvinne og dukke opp igjen, bør du spørre: «Hvor er den knuste fuglen?» Rasjonelt sett er illusjonistens forestilling i The Prestige bare et knep for å lede oppmerksomheten bort: for å få fuglen til å forsvinne må du knuse den. Publikums opprevne nerver, bekymret for skjebnen til den forsvunne fuglen, kan så roes ved at de får tro at en nesten identisk fugl lever i beste velgående, mens liket av den knuste kanarifuglen i all stillhet havner i søpla. Våre utopiske idealer om liberalt demokrati finnes takket være nøyaktig den samme logikken, for noen eller noe utenfor vårt synsfelt betaler alltid prisen for vår antatte sinnsro. Žižek gir oss derfor et klokt råd: «Hver gang noen forkynner at vi har frihet og så videre, let etter den knuste fuglen.»
Et godt eksempel er Kongos moderne mørkets hjerte, der den umenneskeliggjørende slitsomme jobben til utnyttede gruvearbeidere gir informasjonsøkonomien de råvarene som trengs for å drive de digitale enhetene våre. Enda en ironisk omvending: det er disse enhetene – selv et symbol på globalisert utnytting – som nå brukes til å motvirke de dominerende fortellingene vestlige tradisjonsmedier setter inn for å dempe støtet av Israels folkemorderiske kampanje. I palestinernes iherdige smarttelefonopptak av Israels forbrytelser mot menneskeheten ser en forsiktig optimistisk Žižek en ny kamp som utkjempes i internettets halvprivate og halvoffentlige rom. Opprivende opptak av ødeleggelsene i Gaza klippes brått over til Greta Thunbergs berømte tale på FNs klimatoppmøte, der den unge klimaaktivisten treffende kaller etablissementets begrunnelse for sin passivitet overfor klimakatastrofen for «eventyr om evig økonomisk vekst». Her trenger ikke Žižek engang å føre poenget i land: at planetens økologi er enda en knust fugl, kynisk kastet i søpla for å opprettholde den utopiske illusjonen om global fremgang, forstår vi med en gang.
Offer og melankoli
Žižek er som kjent Žižek, så vi kan vente oss mange flere retoriske avstikkere før vi når målstreken. Noen av dem – som den lacanianske fremstillingen av Donald Trump som en autoritær leder som avviser den symbolske kastrasjonen – er mer givende enn andre, som den marxistiske lesningen av klasseskillet mellom aristokratiske vampyrer og proletariske zombier. Likevel tar den gradvise avdekkingen av vår undertrykkelse under villedende utopiske streben slik fart at øyeblikket da Žižek tar for seg våre egne frustrerte mestringsmekanismer, treffer et eksistensielt blink. Gjennom en levende utforsking av Andrej Tarkovskijs sene filmer forklarer den kommunistiske lærde systematisk hvordan vi i bunn og grunn forsøker å betale ned vår karmiske gjeld gjennom selvpåført, vilkårlig lidelse. De slukende flammene på slutten av The Sacrifice (1986) hjelper oss å forstå hvorfor vi har en tendens til å skade oss selv: et sted dypt nede kan vi rasjonelt forestille oss at selve vår eksistens innebærer at noen andre lider. Žižek er som regel best når han trekker frem vår libidinøse nytelse av undertrykkelse, og her gjør han det med en følelsesmessig tyngde som viser at filosofen har vokst fra akademisk memeprodusent til en aldrende vismann i våre mørknende dager.
Så hva skal vi gjøre ut av alt dette? Hvis vi er så fortapt at til og med favorittfilmene våre forutsier verdens undergang som sådan, hvordan frigjør vi oss fra en ideologisk elendighet som, slik han mesterlig argumenterte i forrige film, aldri helt kan unnslippes? Delvis ligger svaret i å hente kraft fra selve velingen og gjøre melankolien til en egen dyd og styrke. Det får Žižek til å komme med den freske påstanden at Lars von Triers deprimerende science fiction-mesterverk Melancholia (2011) er et av de mest oppriktige uttrykkene for den menneskelige tilstand: en film der en dypt deprimert kvinne, spilt av Kirsten Dunst, muntert omfavner jordens totale undergang, mens vennene og familien hennes bryter sammen i kvalt fortvilelse.
Tilsynelatende kan utopien nås, men bare når undergangen nærmer seg. Det er under slike spesifikke betingelser at ethvert politisk undertrykkelsesinstrument slutter å eksistere – om enn bare for et øyeblikk. I det som kanskje er den største žižekske omvendingen av dem alle, avslutter vår filmguide sitt kinematiske ekskurs med å erklære at Melancholias dystre finale faktisk er den lykkeligste slutten tenkelig, ettersom bare radikale pessimister kan se verdens sammenbrudd med dagslysets klarhet. Med en siste ironisk tone av håp i sitt pessimistiske verdenssyn avslutter Žižek sin bemerkelsesverdige trilogi med et budskap som blir stående: «Vi kjemper ikke bare for fremtiden vår, men også for fortiden vår. Og kampen er åpen, tror jeg. Den eneste måten å vinne på er å begynne med en sterk dose pessimisme.»
